Kulturhusets gjenfødelse

Helt siden åpningen i 1987 har Kulturhuset på Sølvberget kjempet for å finne seg selv. Huset er blitt priset for sin arkitektur, trolig uten at juryen i A. C. Houens fond for god arkitektur tok seg bryet med å gå inn i bygningen. Det har vært noe knugende over huset, og innimellom har Kulturhuset slitt med å fortelle omverdenen hva det egentlig er. Kino, bibliotek, kafé, ja vel, men nokså utilgjengelig for den som ikke er kjent på Sølvberget.

Lørdagens nyåpning av biblioteket betyr at Sølvberget har gjenfødt seg selv. Det er blitt et åpnere og vennligere hus etter at biblioteket har fått et nytt trappeløp og flyttet flere tjenester og tilbud ned til første etasje. I stedet for å komme inn i et inngangsparti som først og fremst ledet gjestene rett gjennom huset og til Breitorget, byr Kulturhuset etter ombyggingen inn på besøk.

Kulturhuset på Sølvberget har hatt en 26 år lang og trang fødsel fram til det endelig har en sammenheng mellom innhold og fysisk uttrykk. De som husker såpass langt tilbake minnes det beryktede «kulturhullet» – byggegropen som lå ved siden av Filmteatret i årevis fram til politikerne fant ut hva de skulle fylle det med. Etter åpningen i 1987 og omorganiseringen noen år senere, har innholdet i huset bortimot overgått forventningene. Kinoen har fornyet seg i takt med digitaliseringen og et mer kravstort publikum, mens den boklige delen av huset har gjort Stavanger til en by med mer enn oljeformuer og høy Porsche-faktor. Fribynettverket ICORN har sitt administrasjonssenter i Stavanger, og bidrar til at forfulgte forfattere får steder å skrive fritt. Kapittelfestivalen er Norges nest største – og uten å være påtrengende lokalpatriotisk – Norges mest spennende.

Stavangers satsing på biblioteket er ganske tøff, spesielt fordi nyåpningen falt sammen med et politisk utspill som blir oppfattet som et angrep på nettopp bibliotekene. I Klassekampen har statssekretær Knut Olav Åmås (H) foreslått at det kan være en god idé å fjerne krimbøker fra innkjøpsordningen – fordi de klarer seg godt på egen hånd. I 2014-statsbudsjettet er bevilgningene til språk, litteratur og bibliotekformål i Norsk Kulturfond kuttet med 10 millioner kroner.

Utspillet får et bortimot komisk skjær over seg når statssekretærens partifelle – Christine Sagen Helgø – dagen etterpå nyåpner et bibliotek som er pusset opp for 25 millioner kroner. Helgøs klare ord var at biblioteket skal være for alle, mens Kulturdepartementet samtidig markerer en innsnevring og en detaljstyring som er uvant fra Høyre-hold. Bibliotekene er ved siden av skolene livsnerver i et moderne samfunn, ikke minst fordi de er utjevnende. Enkel og gratis tilegning av informasjon og kunnskap er viktigere enn noensinne – ellers blir «kampen om de gode hjernene» og «kunnskapssamfunnet» bare politiske festtaler.

__


Ordfører Christine Sagen Helgø åpnet det nyoppussede biblioteket på lørdag. Foto: Roy Storvik

Bare avmakt i denne sal?

Det har lenge vært gyldig teori at problemer kan løses med omorganisering. Har en bedrift et problem, kan det være en løsning å svi av noen millioner på konsulenter som snur det meste på hodet, tegner et nytt organisasjonskart og finner opp noen nye stillinger. I likhet med nisser har gamle problemer en tendens til å bli med på lasset.

Heldigvis har politikken vært forskånet fra mckinseyfiseringen som har ridd næringslivet. Demokratiet baseres på at det har innebygde mekanismer for kontroll, innsyn, konfliktdemping og hensyn til mindretall. Mens en kommune eller stat har som mål å gi innbyggerne gode tjenester, beskytte og utdanne dem, har en bedrift som mål å skape størst mulig overskudd. Dette aspektet glemmes av og til når enkelte politikere vil avvikle formannskapsmodellen og innføre parlamentarisme. Styreformen har vært en suksess i Norge siden 1884, så hvilke grunner har egentlig politikerne for å innføre det samme systemet i kommunene, som har brukt formannskapslovene siden 1837?

Enkeltsaker som kjøkken eller ikke kjøkken på et sykehjem, godkjenning av utleieleiligheter og føljetongen rundt eksproprieringer, har fått enkeltpolitikere til å skylde på systemet. Det finnes opplagt saker der byråkratene har overstyrt politikerne, men slike saker finnes uansett styreform. Siden slutten av 1990-tallet har Frp hetset «skredder- og veverøkonomene» i Finansdepartementet. Riktig nok lyder pipen helt annerledes med Siv Jensen som finansminister, men byråkraters tendens til å overstyre finnes også i det parlamentariske systemet. Slik er det når tung fagkompetanse møter folket gjennom politikerne.

Flertallsstyret i Stavanger besto av Høyre, KrF, Venstre, Sp og Pensjonistpartiet da bystyret konstituerte seg høsten 2011, og flertallet var minimalt. Koalisjonen er styrket med Ap-utbryterne Hilde Karlsen og Anne Torill Stensberg Lura, likevel er det ikke til å komme forbi at Christine Sagen Helgø har andre styringsutfordringer enn forgjenger Leif Johan Sevland. Sistnevnte hentet på forskjellige måter støtte fra enten Ap eller Frp i sine ordførerperioder, mens Helgø må forholde seg til Ap og Frp som opposisjonspartier. Dagens koalisjon hviler på et tynnere maktgrunnlag, ikke fordi det er en systemfeil, men fordi velgerne vil det slik. Politisk styring er også personavhengig. I Sandnes glir samarbeidet bedre etter at ny ordfører, ny varaordfører og ny rådmann kom på plass, og politikerne bør gjerne stille seg spørsmålet om det er noe poeng i å innføre parlamentarisme nå når gaukebyen ser ut til å være på g.

Stavangers styresett er modent for reformer, men da bør politikerne justere på andre måter – ved for eksempel å overta innstillingsretten. Å innføre et styresett som setter mindretallet ut av spill, innfører en ny politisk klasse og foretar flere avgjørelser i de lukkede rom, vil være et demokratisk tilbakeskritt.

FORMANNSKAPSSALEN: Kommunen har styrt etter de samme prinsippene siden 1837. Nå diskuterer politikerne i Stavanger om formannskapsmodellen bør avløses av parlamentarisme. Foto: Roy Storvik

Når galt går verre for SV

Senterpartiet har hatt sin havarigruppe og SV sin analysegruppe. Mens førstnevnte juniorpartner har vært nådeløs med seg selv og ikke legger skjul på personmotsetninger i ledelsen, er SV langt mildere. SVs analysegruppe konkluderer med at det i hvert fall ikke er partileder Audun Lysbakkens feil at partiet fikk 4,1 prosent ved stortingsvalget i fjor. Det er til å forstå at analyseutvalget ikke ønsker å fôre pressen med opplagte konfliktvinklinger og prøver å styre søkelyset unna Lysbakken.

SV høres ut som Egil «Drillo» Olsen på sine siste dager, der dårlige resultater skyldtes alt mulig annet enn utøvernes prestasjoner. I SVs tilfelle skyldtes det at partiet ikke i stor nok grad evnet å utvikle nye, konkrete politiske forslag, og at energien i SV «vart nytta til å handtere dei debattane som dukkar opp kvar einskild dag». Denne selverkjennelsen er bortimot for en dødsdom over seg selv å regne. Hvilken nytte er det i et parti som ikke greier å hamre ut politiske forslag, samtidig som det klager på at det må bruke energi på å diskutere politikk hver dag? Når ble det egentlig et problem for politikere å diskutere politikk?

Audun Lysbakken gjorde en god figur i sitt eget hjemfylke og egen hjemby, men partilederens egeninnsats holdt ikke mål. Satt historien om Lysbakkens pengestøtte til Sosialistisk Ungdoms prosjekt Jenteforsvaret ennå i? Manglet Lysbakken forgjenger Kristin Halvorsens autoritet og gjennomslag utenfor eget parti? Dette kan være noen forklaringer på nedturen, flere ligger kanskje i at SV heller ikke sitter med eierskapet i saker som tradisjonelt har vært deres egne.
Stans av konsekvensutredning i Lofoten, Vesterålen og Senja har vært en vinnersak for miljøbevegelsen og partiene med mest grønt i logoen. SV har stått opp i miljømotstanden mot Ap, uten å høste velgere som takk. Ved siden av Venstre har Miljøpartiet De Grønne (MDG) meldt seg som enda en konkurrent til Lysbakkens gjeng. SV greide ikke å demme opp mot Ap på den ene siden, og heller ikke mot MDG på miljøsiden.

For SV har de åtte årene i regjering ikke bare ført til slitasje, det virker som om potensielle velgere knapt tror at partiet er i stand til å hale i land en eneste seier. En stor del av SVs valgnederlag må skyldes at det minste partiet i Stoltenberg-regjeringen ikke har greid å vise til seirer, men derimot vært med på militære operasjoner i Afghanistan og Libya. Ingen retorisk innpakning kan få SV-ere til å godta å bombetokt.

Audun Lysbakken, Kristin Halvorsen og Heikki Holmås da det ennå var noe å le av i SV. Foto: Heiko Junge, NTB Scanpix

Rogaland er ikke akkurat et SV-fylke (faktisk helt nede på 13. plass), men Hallgeir Langeland har hatt stor nok respekt i så mange miljøer at han gjennom flere valg har greid å komme seg inn på Stortinget i siste liten. Til tross for iherdige forsøk, greide ikke SV å sette kollektivtrafikk høyt nok på dagsorden – og miljøspørsmålet var ikke det mest aktuelle i jobbeåret 2013 i oljefylket Rogaland.

Angsten for ansvaret

En åpen og ærlig politimann står fram i Aftenbladet med sin oppgitthet og frustrasjon. Frontkollisjonen i Byfjordtunnelen om kvelden nyttårsaften, kostet ikke bare en kvinne livet og skadet to unge mennesker stygt. Ulykken viste at flere bilister bare kjørte forbi ulykkesstedet uten å sjekke om hjelpen deres trengtes. Kanskje den unge mannen på 19 år som ifølge NRK Rogaland gjorde en innsats på ulykkesstedet hadde trengt hjelp fra flere? Fagleder Jøran Solheim ber oss ta ansvar. Det gjør han rett i. Å stoppe for å hjelpe til på et ulykkessted er bokstavelig talt et spørsmål om liv og død.

Mennesker reagerer ulikt i kritiske situasjoner – som en frontkollisjon er. Det kan være ekstremt å se skadde og forulykkede på et ulykkessted, og det er menneskelig å reagere med apati. Noen er handlingens kvinner og menn, og greier å yte den førstehjelpen som trengs mens nødetatene er på vei. Poenget må være at alle som kommer til et ulykkessted har en forpliktelse – og til og med et juridisk ansvar – til å hjelpe. Er ambulanse, politi og brannvesen varslet? Er varseltrekanter satt opp og kan det gjøres forsøk på å stanse trafikken på en trygg måte?

Disse oppgavene og flere til, må gjøres på et ulykkessted, men da må vi som passerer utføre vår fordømte plikt og se til at de rette tingene blir gjort. I og rundt Byfjordtunnelen og andre sterkt trafikkerte veier i nærheten av Stavanger, vil nødetatene aldri være mange minutter unna. Den som hjelper vil selv bli assistert på telefon av godt utdannet personell i de avgjørende minuttene før ambulansefolk og lege kommer. Trygg Trafikks egne undersøkelser viser at det er svært sjelden vondt blir verre for en skadd person ved at forbipasserende hjelper til, enten det er ved å sørge for frie luftveier eller å holde kroppstemperaturen oppe.

Er det en skrudd redsel for ikke å «blande seg inn» som fører til situasjoner som ved Byfjordtunnelen nyttårsaften? Norge er heller ikke som USA, der det å gjøre feil ting til feil tid kan føre til søksmål og erstatningskrav. Er vi inne i en tid der jeget settes først uansett, og der andres tragedie bare blir en forstyrrelse på vei til ferja? Det er egentlig litt vanskelig å tro at egoismen har tatt overhånd i så stor grad. Både leteaksjoner og 22. juli-terroren viser at folk her i landet jevnt over stiller opp for hverandre.

Den juridiske plikten er klar og tydelig gjennom veitrafikkloven, og alle som har skaffet seg førerkort her i landet vet at det er en plikt å stoppe ved ulykker. Den moralske plikten til å hjelpe andre bør være så innlysende at den overskygger jussen, men det er gjerne lovens lange arm som bør gripe inn? Kan det avskrekke hvis politiet faktisk håndhever veitrafikklovens paragraf 12?
Eller det kan rett og slett være at flere av oss gjenoppfrisker førstehjelpskunnskapene våre med jevne mellomrom, slik at vi blir sikrere hjelpere på et ulykkessted?

_

__
De aller fleste kan gjøre nytte for seg på et ulykkessted før nødetatene kommer. Foto: Erik Holsvik

2014: RA på en ny måte

Mandag, onsdag og fredag blir RAs nye papiravisrytme. Mandag, tirsdag, onsdag, torsdag, fredag, lørdag og søndag blir RAs digitale rytme. Fra og med fredag reduserer RA papirutgivelsene slik at vi kan styrke oss digitalt. Fra 15. januar innfører RA den digitale betalingsløsningen mange lesere har gjort seg kjent med gjennom blant andre Aftenbladet og Jærbladet.

RAs overgang er et offensivt grep om vår digitale tid. Seksdagersavisen har vært tuftet på et løssalg som lå tre ganger høyere enn dagens. Løssalget er flyttet over til smarttelefonen – som RA fram til nå har tjent lite på. Og da sier de økonomiske tyngdelovene at aktiviteten vår – den daglige nyhetsjournalistikken – må gå dit leserne går. Leserne har fått nye vaner, RA må komme etter. Men tredagers er vel et tilbaketog? Ikke i det hele tatt. Jærbladet og Dalane Tidende er to av de mest oppegående avisene i Sør-Rogaland, og lever godt med tredagers papir og syvdagers digitalt. Det ville vært dødelig defensivt å lene seg tilbake og håpe at den digitale revolusjonen går over av seg selv.

RA 2014 skal ta vare på papiravisleserne, samtidig som vi skal invitere nye lesere inn via den digitale plattformen. Kontakten med lesere og annonsører har overbevist meg om at vi medieledere undervurderer dem vi lever av og med. I mediebransjen er lokale annonsører blitt oppfattet som lite digitale. Jeg tror den analysen er i ferd med å bli utdatert – det digitale hamskiftet gjelder også annonsører i Hillevåg og på Tasta. Og det gjelder ikke minst gruppen som stemples «eldre lesere». På en journalistkonferanse nylig hev jeg fram påstanden om at det var tull å snakke om eldre lesere som digitale sinker, og heldigvis fikk jeg faglig støtte av en ekspert på feltet. Man skal være forsiktig med å bruke mødre som eksempler, men jeg tar sjansen likevel. Min mor (75) er neppe representativ etter at tre av hennes tre barn endte opp i avisbransjen, men hennes uanstrengte bruk av nettbrett til avis- og boklesing er et viktig tidsbilde. Den stadig større gruppen av 60+-borgere har tiden, pengene og de gode lesevanene som gjør dem attraktive. De er trente nyhetsbrukere og har større oversikt enn 20-åringene avisene sliter med å nå. 60-åringene er ikke digitale innfødte, men de fleste av dem ble digitale innvandrere for snart 20 år siden.

RA 2014 er en fornyelse som også krever ny journalistisk tankegang. Når en RA-nyhet er redigert, skal den publiseres uten å vente på trykkpressen. Nyheter om vær, vei og føre og en del sport vil være gratis på nettet, mens det vi kaller egensaker er betalingssaker. Papiravisen skal fremdeles være et sterkt og velredigert produkt. Nyhetene skal være ferske, vi skal unngå å fylle onsdagsavisen med ulykker fra mandag, men papiret vil gi oss mulighet til å gå litt tettere på og litt dypere inn i sakene. Papirets fordel er den redigerte totaloversikten – og den fordelen skal leserne våre få i 2014 også.

Bjørn G. Sæbø Foto: Roy Storvik

Når Sp går på trynet

Senterpartiets evaluering av egen valginnsats ble tidligere i uken illustrert av nestleder Ola Borten Moe – som med sin solide blåveis ga tittelmakerne årets muligheter. Nei, det var ikke Liv Signe, men stormen Ivar som sendte Ola på trynet ned i en grøft – for øvrig det samme stedet partiets egen evalueringskomité har jobbet fra.

Rapporten er typisk Sp, også kjent som det politiske partiet ved siden av Ap som har best grep på det organisatoriske. Evaluatorene er sitert på at partileder Liv Signe Navarsete virket uforberedt i valgdebatter, samtidig som hun stilte med høye skuldre. I Senterpartiet har tradisjonen vært brede og ikke høye skuldre, faste håndtrykk og kontroll på argumentasjonsrekken. Den kompromissløse kampen for treenigheten landbruk, distrikt og samferdsel har gjort Sp til en maktfaktor. I sin favorittposisjon på vippen mellom Ap og Høyre har Sp greid å slåss langt over sin vektklasse. Etter krigen har partiet vært på sitt høyeste rundt de to folkeavstemningene i 1972 og 1994. Etter EF-seieren fulgte enda en seier – riktig nok delt med SV-eren Berge Furre – da jamstillingsvedtaket mellom bønder og industriarbeidere ble vedtatt. Toppmålet ble nådd i 1993 med 16,7 prosent oppslutning i stortingsvalget da Anne Enger var dronning av Senterpartiet og EU-kampen.

Siden har det gått gradvis nedover til rekordlave 5,5 prosent i årets valg. De tunge endringene i Norge går Sp midt imot. Det blir stadig færre bønder, folk flytter fra distriktene til byene – og det blir verre og verre å finne de store sakene Senterpartiet kan kreve partieierskap til.
I sin selvpiskende evaluering begår Senterpartiet nesten et karakterselvmord. Miljø, eldre og samferdsel som valgkampsaker er fint det, men sakene floppet. I valgkampen var det ikke mat og miljø, men miljøet i Lofoten og Vesterålen som var på agendaen. Eldre er viktig, men temaet eies ikke av Sp. Samferdsel var hyperaktuelt i valgkampen, og temaet har vært holdt høyt oppe av profiler som Liv Signe Navarsete, Magnhild Meltveit Kleppa og Marit Arnstad. Trioen har delt på Samferdselsdepartementet fra 2005 til 2013, og etter to regjeringsperioder assosierer velgere flest statsråden på sektoren med en Sp-er. Selv om partiet unisont sluttet opp om samferdsel som hovedsak, ble det elendig betaling i form av nye velgere. «De økende forventningers forbannelse» rammet Sp ettersom andre partier hele tiden kunne by høyere. Når partiledelsen er forsuret og evnen til å bryte gjennom i riksmediene mangler, forundres ingen over at Sp er for nedadgående. Til og med Sps fremste sak ble skuslet vekk av Sp.

Håpet ligger delvis hos Sp selv, delvis i regjeringen. Hvis Sp får mobilisere mot Høyres kommunereformer, kan partiet i midten svinge seg opp til gamle høyder. Og hvis Sp skyver fram de unge kommunikatorene som Ola Borten Moe, Geir Pollestad og enda flere, kan det til og med hende at de finner veien opp av grøften.
Ola Borten Moe Foto: Cornelius Poppe, NTB Scanpix

Et forargelsens hus

Internasjonalt Hus i Hillevåg har gått fra å være det fargerike fellesskapets utstillingsvindu til å bli et kontor i Stavanger sentrum. Fra nyttår skal Internasjonalt Hus i Stavanger blant annet drives i halv stilling fra København (!) og delvis på dugnad og delvis på timebasis i Stavanger. Det er nokså mange der ute i den internasjonale byen Stavanger som lurer på hva som egentlig skjedde. Med en innvandrerbefolkning på 20 prosent må da markedet rope etter tjenestene Stiftelsen Internasjonalt Hus kunne tilby? Den kommunale tolketjenesten og det kommunale integreringsarbeidet ble lagt inn i stiftelsen sammen med store kommunale tilskudd. Nå forvitrer hele byggverket.

Det er et tankekors – et temmelig dyrt et – at stiftelsen solgte unna bygninger og eiendom for over 20 millioner kroner fordi politikerne ikke ville øke tilskuddet fra 1,8 til 2,8 millioner kroner i 2011. Nå er denne kapitalen i ferd med å krympe kraftig. I fjor var stiftelsens tap 2 millioner kroner, og egenkapitalen nede på 7 millioner. Det politiske miljøet i Stavanger er – forsiktig uttrykt – oppbrakt over hussalget og nedoverbakken. Dette var en institusjon å være stolt av.
Huset i Hillevåg var kjent for sine storslåtte og internasjonale markeringer av 17. mai, id al-fitr og den kurdiske festdagen newroz. Internasjonalt Hus’ rolle skal ikke overvurderes, men etter 30 års virke er det neppe dristig å anta at stiftelsen har vært en viktig lokal premissleverandør. Stavanger er langt ifra uten rasisme og trangsynthet, for all del. Det er likevel skapt en takhøyde her som får andre byer til å se ut som provinsielle avkroker. Den etter hvert rituelle debatten i Oslo og andre byer om det skal være lov å ha andre flagg enn det norske i 17. mai-toget, er en av pinlighetene Stavanger har unngått. Samarbeidet med den palestinske vennskapsbyen Nablus har også vist at politiske ledere i Stavanger kan tenke prinsipielt og storsinnet, som da en palestinsk Hamas-ordfører var på besøk. Det er få grunner til å like Hamas, men ordføreren var lovlig valgt og ble mottatt deretter.

Stiftelsens Internasjonalt Hus’ daglige leder, Petter Gilsvik, har opplyst RAs lesere om at «lokale prosjekter fases ut», og at de skal konsentrere seg om å «utvikle gode metodeverktøy for integreringsarbeid». De svevende uttalelsene til Gilsvik, den langsomme avviklingen av en stiftelse som er bygd på kommunale penger og salget av huset i Hillevåg i 2012, bør få rådhusets alarmer til å kime. Stiftelser som eierform viser sin store begrensning når det som her oppstår uenighet mellom daglig ledelse og politikerne, som var de egentlige oppdragsgiverne. Fordelen med stiftelser er at verdier ikke kan forsvinne som utbytte, slik at ideelle formål kan oppfylles. Banker driver stiftelser for å utføre allmennyttige formål, Fritt Ord er et annet godt stiftelseseksempel. Dessverre tyder mer og mer på at Stiftelsen Internasjonalt Hus i Stavanger er et dårlig eksempel på hvordan en stiftelse skal drives.

Internasjonalt Hus mens det fremdeles hadde et hus. Foto: Øyvind Ellingsen

Maktkampen om Forus

Frank Aarebrot. Foto: Erik Holsvik
Nord-Jæren er en region der det spretter opp planer, vyer og visjoner i rikt monn. I et område med et vitalt næringsliv og mange politikere og byråkrater på et lite område som skal si sitt i store saker, blir det fort sjau. Det er også en kamp på gang om hvem som sitter i førersetet. Stavanger under styring av Høyre er ikke lenger en opplagt bestyrer av regionen, dét viste blant annet bybanestriden. Fylkeskommunen har den formelle makten over samferdsel, men fylkespolitikerne sliter med å samle seg om én strategi.

Og innimellom spretter det opp initiativ som kommer tilsynelatende bardus på en del sentrale fylkespolitikere – som Pål Morten Borgli (Frp) og Tom Tvedt (Ap). Det er ingen hemmelighet at det kommuneeide Forus Næringspark er under angrep fra både høyre- og venstresiden, både fordi selskapet sitter på mye penger og etter Frps mening har oppfylt oppdraget sitt som tomteselskap.
Forus Næringspark har politikere i styret, og det ser unektelig rart ut når styremedlem Borgli sier han ikke har hørt om Railconsults ideer om Forus stasjon – som styreleder John Peter Hernes (H) framholder at styret kjenner til. Det trer fram et mønster av utålmodighet her. To av de tyngste fylkespolitikerne spør seg og omgivelsene om hvem som egentlig har initiativet i de viktigste sakene. Er det politikere i folkevalgte fora eller politikere i aksjeselskap der det kan stilles spørsmålstegn ved tolkningen av mandatet? Skal ikke Forus Næringspark jobbe med tomter til næringslivet? Er det virkelig deres sak å drive med samferdselspolitikk?

Det er uforpliktende å trekke en rapport om jernbanestasjonen på Forus opp av hatten. Togstoppet vil være attraktivt for alle som bor eller jobber maks 500 meter unna, men svarer ikke på trafikkproblemene som vil oppstå når antallet arbeidsplasser på Forus skal ganges med to eller tre. Forus mangler verken utredninger eller tunge råd fra faginstanser som Transportøkonomisk institutt, SINTEF og Veritas. Det vidstrakte Forus har mange og vil få mange – hvis visjonene blir realiteter – arbeidsplasser som ligger langt fra kollektivaksene. Et intensivt arbeidsrutetilbud i rushtidene vil åpenbart være langt dyrere enn kollektivtrafikk som går fra sentrum til sentrum. Det finnes også innvendinger – blant annet via eksempler i Oslo – mot å basere Forus på matebusser og omstigning.

Det spørs om ikke det viktigste politikerne gjør er å gjenta at de viktigste arbeidsplassområdene i Stavanger og Sandnes må ligge langs dobbeltsporet og fylkesvei 44, og da må Forus’ visjoner dempes. Paradis, Hillevåg, og Jåttåvågen har allerede store planer, i Sandnes er det også uante muligheter for arbeidsplasser og boliger sentralt i byen og i nærheten av buss og jernbane. Gjenta? Ja, for politikken for byutvikling fra nord til sør ligger allerede der materialisert som et dobbeltspor.

Stavanger som SimCity

Gi en håndfull arkitekter et bysentrum å leke seg med, og vips så dukker sannelig Skolebekken fram igjen etter å ha ligget i rør under Klubbgata siden 1899. Vips igjen – og Seinens venstre bredd har oppstått som en SimCity-variant på Klubbgatas venstre bredd. SimCity er for øvrig dataspillet der deltakerne bygger byer – og passer utmerket for alle som gjerne ser at barna vokser opp til å bli arkitekter eller rådmenn.

Mye av den samme arkitektleken har Bryne og Sandnes vært gjennom for å få høyttenkning om henholdsvis sentrumstrafikk og Ruten, mens vyene for nye Stavanger kastes opp fra tegnebrettene som en del av arbeidet med ny sentrumsplan. De åtte arkitektkontorene som har trukket Stavanger sentrums potensial helt ut til ytterkantene gjennom fem områdestudier, kan tillate seg å grave fram skjulte bekker, hive vekk busstrafikken, bygge teater på Fiskepiren og lage Løkkeveien om til noe som minner om Latinerkvarteret – også det i Paris. Det er stilig, det er godt tenkt, mye er ikke realiserbart og noe er det kanskje i en eller annen skala, men det er heller ikke poenget når arkitektene spiller SimCity med Stavanger sentrum.

Politikerne er like begeistret som alle andre som har sett vyene for Stavanger. Det viktigste er at spesielt fagpolitikerne i kommunalstyret for byutvikling er med på å legge listen høyt for Stavanger. 12.000 nye arbeidsplasser og 3000 nye boliger er det høye målet, men da vet alle at byen må fortettes, vi må få inn flere mennesker samt øke tilgjengeligheten. Småslitne, trafikkerte og kontorifiserte Løkkeveien er et område som kan få sin renessanse. KAP & Alexandria Algard Architects viser hvordan kvartalene rett vest for sentrum bare er en tredel så godt utnyttet som Grünerløkka i Oslo. Området ligger tett på sentrum, men bygninger blokkerer sikten og fotgjengerne skal være godt kjente for å finne de gode forbindelsene ned til sentrumsgatene. Det humoristiske delprosjektet Løkki-Løkk vil brukt på den rette måten, være en vitaminkur for byplanleggere og byutviklingspolitikere. Bruken av kaiene blir også annerledes og langt mer attraktiv for folk ved å følge Helen & Hards ideer. Altfor mye av nybyggingen langs sjøen virker som barrierer mellom folk og vann, og Stavanger har fått sin store andel av store leilighetsprosjekter som stenger for fjorden.

Byidentitet ligger i sentrum, ikke i forusene, derfor må politikerne ta beslutninger på sentrums vegne. Satsing på sentrum må bety at flere jobber og flere boliger må inn her, noe som vil komme resten av byen til gode i form av mindre trafikk. Stavangers problem er ikke at vi bor så tett – andre bor tettere – men at det er for stor avstand fra boliger til arbeidsplasser. De lekne arkitektvyene for Stavanger er mer enn SimCity for voksne – det er gode innspill som kan gjøre en god by bedre. Hvis vi tør.

Ill.: Link Arkitektur/Alliance Arkitekter

Den norske mattekrigen

Nok en PISA-rapport slår nok en gang fast at norsk skole har et problem. Mens elevene har ganske stabile leseferdigheter, er det verre fatt med regneferdighetene. Det er en tydelig nedgang i lesekyndighet blant 15-åringer sammenlignet med resultatet i 2009, og i naturfag henger også de norske ungdommene etter. 30. plass bak Estland, Finland, Vietnam, Irland og Danmark viser at norsk matteundervisning ligger bakpå. Særlig fordi det er gode kunnskaper innen matte og naturfag som skal sikre kompetansen som igjen gir Norge inntekter.

Hvor gikk det galt? Det enkleste er å peke på mangelen på kompetente nok lærere. I en så todelt økonomi som den norske har mennesker med gode matte- og realfagskunnskaper to valg: Å jobbe i et offentlig system som er trygt og stabilt, men som gir drøyt en halv million kroner i året med mastergrad/hovedfag og god ansiennitet. Det andre valget er å jobbe i oljebransjen med kanskje det doble av en lærerlønn.

Alle drømmer om superlæreren, en variant av Håvard Tjora som får de verste ligninger til å gå opp. Mens vi venter på Tjora-kloninger, femårig utdannelse for lærerne, mye høyere lønn og andre mirakler – hva kan politikere, lærere, andre fagfolk og foreldre gjøre i mellomtiden? Kan det kanskje gjøres noe med matteundervisningen og pensumlitteraturen? I dag går matematikken i grunnskolen i sirkler. Så snart en regneart er gjennomgått, hoppes det videre til neste, før en gjerne er tilbake til utgangspunktet. Elever som trenger ekstra tid for å henge med, blir stadig mer bakpå fordi det skal hastes av gårde i pensum.

Dette har opptil flere oppegående foreldre erfart mange ganger: Mattepensumet i grunnskolen følger en helt spesiell logikk. Ofte er det så knapt med språk at matteproblemene vanskelig kan forklares med ord og eksempler. De siste årenes matematiske nyvinninger går den helt motsatte retningen av minimalismen som skjuler seg i norske barns skolesekker. Håvard Tjoras store suksess med mattevegrere er et kjent norsk eksempel, mens flere skoler også har tatt i bruk Khan Academy. Sistnevnte metode går ut på å legge videosnutter med matematikk og etter hvert flere andre fag, ut på YouTube. 800 videoer er oversatt til norsk, og flere norske skoler har gode erfaringer med det amerikanske mattenettstedet. Videoene kan nettopp gi elever det de kanskje trenger, nemlig logiske forklaringer på matteproblemet og muligheter til å prøve og feile. Hvert matteeksempel følges med veiledning og muligheter til å terpe om igjen og om igjen.

Bortimot alle er enige i at lærerne må få høyere lønn og status slik at de flinkeste søker til yrket. Det er også noen innlagte bremser i dagens matteundervisning som gjør at for få havner i elitegruppen og at mange har et uinspirert forhold til faget – og at mange havner i gruppen der matte blir pyton.