Viser arkivet for stikkord voldtekt

Russevoldtektene

Begynner vi å se et mønster i de angivelige russevoldtektene de siste ukene, eller er det tilfeldig at åtte voldtektssaker er under etterforskning i Gjesdal og Oslo? Den største byrden ligger hos ofrene, som kan være påført skader for livet. De som følger disse sakene på avstand kan få en snikende følelse av avdramatisering, av at «de tenker at det ikke er så farlig,» som Gjesdal-lensmann Ingrid Eik uttaler det til VG.

Mangel på vitner er ofte hovedproblemet i voldtektssaker, og like ofte årsaken til at det etableres en omvendt bevisbyrde i retten. Der har det utviklet seg en uvane av en sedvane at offeret – i de fleste tilfellene en kvinne – må forsvare sin troverdighet. Tenkningen er absurd, men har likevel slått rot langt utenfor rettssalene. Det går knapt en voldtektssak uten at jenter og kvinner skal bli instruert i hvordan de skal leve sine liv. Ikke gå i miniskjørt, ikke drikke for mye alkohol og i det hele tatt oppføre seg som dydsmønstre slik at potensielle overgripere ikke fristes. Unge menn slås rett som det er ned på byen, men når hørte vi sist en myndighetsperson peke på offeret og be ham ta ansvar og drikke mindre? Når gikk sist en aktor løs på troverdigheten til en fornærmet tenåringsgutt fordi han var full eller feil kledd da han ble tildelt en springskalle?

Samfunnets holdninger fanges raskt inn av unge. Signalet som kan være gitt til russen er at jentene må helle innpå mindre alkohol og ellers holde sammen. Blir det sagt noe om de mulige overgriperne, enten det er medruss eller såkalte jukseruss – ofte ungdommer som henger rundt treffene uten å være russ selv? Ja, noe blir gjort, men når russefeiring er definert som et privat arrangement forsvinner også skolens muligheter for kontroll og påvirkning. Ifølge russen selv er voldtekt et tema som knapt snakkes om på skolen, i så fall tas det opp som et etisk problem i RLE-timene. Russen er myndige personer, det blir likevel ansvarsfraskrivelse i særklasse hvis skoler og skoleeierne vender ryggen til et problem som er i ferd med å utarte. Skolene er intenst opptatte av om elevene røyker og snuser, da kan de i det minste bry seg litt mer om hvorvidt langt viktigere grenser overskrides?

Amnesty International har heldigvis grepet inn og tatt samfunnsansvar vis-à-vis russen. Organisasjonen er klar på at voldtekt blant så mye annet er en krenkelse av rettigheter, og kampanjen «Nei er nei» er rettet direkte inn mot årets feiring i samarbeid med Russens Hovedstyre. Initiativet er prisverdig og bra, men holdningskampanjer renner raskt ut i ingenting hvis det ikke er kontinuitet til stede.

Siden russekull nødvendigvis skiftes ut fra år til år, bør Utdanningsdirektoratet sende signalene nedover til fylkeskommuner, fylkesskolesjefer og videregående skoler om de farlige sidene ved russefeiringen. Ikke for å moralisere mot sex og fyll, men for å forhindre enda flere russevoldtekter.
Amnesty International har heldigvis grepet inn og tatt samfunnsansvar vis-à-vis russen.

Taxinæringen på ville veier

For tiende gang på fire år er det levert inn en overgrepsanmeldelse mot en taxisjåfør i Stavanger-regionen. «Taxivoldtekt» er blitt et lokalt begrep på et lokalt fenomen næringens ledere tar kritikkverdig lett på.

Når alle anmeldelsene bortsett fra én er rettet mot sjåfører fra Stavanger Taxi, er det ledelsens plikt å rydde opp. Passasjerer som setter seg inn i en taxi – kvinne eller mann, nordmann eller innvandrer – er nødt til å ha tillit til den som holder i rattet. At sjåførene kan kjøredelen av jobben sin er en selvfølge, at de også behandler kundene sine med respekt er like selvfølgelig.

Det er nesten grotesk og framfor alt overflødig å legge til at passasjeren også har et krav på ikke å bli voldtatt av taxisjåføren. Tillitsforholdet mellom passasjerer og sjåfører er nå tynnslitt etter nok en voldtektsanmeldelse, og det samme kan i høyeste grad sies om tilliten til ledelsen i Stavanger Taxi.

Ledelsen i regionens største taxiselskap forsikrer overfor Aftenbladet at det er tilfeldig at flesteparten av de anmeldte sjåførene er fra Stavanger Taxi. Det er ikke overraskende med tanke på hvilket selskap som er det dominerende på Nord-Jæren. I samme avis legger nestleder Arild Birkedal seg såkalt flat, men nekter samtidig for at det finnes en ukultur blant sjåførene tilknyttet selskapet. Hvis det ikke er ukultur at ni av ti voldtektsanmeldelser er mot Stavanger Taxi-sjåfører, hva er da ukultur? Å skylde på «tilfeldigheter» med så mange alvorlige anmeldelser mot ett og samme selskap er ikke holdbart.

Alle selskaper med problemer og sviktende omdømme trenger tydelige ledere. Da Telenor tidligere i år slet med mobilnettet fikk konsernsjefen refs fra alle kanter fordi han prioriterte private begivenheter utenlands. Det holdt ikke at Telenor sendte ut pressetalsmenn og underdirektører, like lite holder det at Stavanger Taxi lar styrenestlederen ta støyten i offentligheten. Toppledelsen i selskapet må ut og fram og vise til tiltak som er gjort tidligere og hva som skal gjøres framover. Slik situasjonen er i dag kan ikke kvinner som reiser alene i taxi i regionen føle seg trygge. Da snakker vi ikke om tilfeldigheter, men om krise. Og tillitskrisen gjelder ikke bare Stavanger Taxi, men samtlige selskaper som kjører i de fire Nord-Jæren-kommunene. De bør snarest søke sammen, gjennomgå sine rutiner og komme med troverdige svar.

Udådene som begås rammer ikke bare ofrene, men også den store majoriteten av taxisjåfører som er ærlige og skikkelige folk. Det er ille at noen få brodne kar ødelegger for hundrevis av personer som har taxikjøring som levebrød, og minst av alt behøver dårlige nyheter som skremmer vekk passasjerene deres.