Viser arkivet for stikkord statoil

Indianere og oljecowboyer

Statoil har det hett rundt ørene for tiden. Konsernsjef Helge Lunds lønnshopp fra 9,67 til 13,2 millioner kroner siden 2008 rimer dårlig med kursutviklingen på Statoil-aksjen. Når Statoil attpåtil mistenkes for manipulasjon av oljeprisen og risikerer en bot på 70 milliarder kroner (!), knirker til og med kjempen på Forus i knærne. Sjefer er utskiftbare og ESA-saken er fremdeles en mistanke. Statoils forhold til oljesand og indianere i Canada er derimot et uavklart, omdømmesvekkende forhold selskapet må begynne å ta alvorlig.

Å ta Statoil ut i den store verden har vært Helge Lunds store mål. Selskapet er aktører i store olje- og gassproduserende land, også store olje- og gassproduserende land med tvilsomt forhold til menneskerettigheter og korrupsjon. Globaliseringen har tvunget Statoil til å ettergå egne verdisett og regler for hvordan selskapets ansatte skal opptre. Det er vel og bra. Vi er nødt til å stole på Statoil når de sier at ting gjøres skikkelig i Angola, Iran og andre steder det delvis privatiserte selskapet befinner seg. Hver mai kommer tvilen snikende i form av indianere og miljøvernere som samles på Tjensvoll. I fjor var de der, i år var de der – og hvert av de siste årene er det blitt demonstrert mot Statoils generalforsamling i Stavanger Forum.

Statoil har et område på om lag 1100 kvadratkilometer der det produseres 16.000 fat olje dagen fra oljesanden. Indianerne og miljøbevegelsen mener at utvinningen truer grunnvannet og dermed livsgrunnlaget, er svært energikrevende og slipper ut mye CO2. Statoil selv forsvarer seg med at produksjonen ble økt med 60 prosent i fjor samtidig som CO2-utslipp per fat ble redusert med 24 prosent.

Canadas urbefolkning er velorganisert nok, ressurssterk nok og talefør nok til å sende sine representanter til kongressområdet på Tjensvoll når Statoil har generalforsamling. Tvilen melder seg: Er det urbefolkninger i langt fattigere land enn Canada som ikke kommer til orde på samme måte? Som ikke har råd til å sende høvdingen til Tjensvoll? Det bør også uroe Statoil at andre enn urbefolkningen og miljøbevegelsen stiller spørsmål ved oljesandprosjektet. Storebrand, Folksam og Boston Common Asset Management mener også at Statoils penger kan kaste mer av seg andre steder enn i Canadas oljesand.

Statoil vil helt sikkert snakke videre om verdier og behovet for mer energi i en verden med økende levestandard, men spillerommet blir snevret inn når finansnæringen begynner å snakke samme språk som miljøbevegelsen og urbefolkningen. I 2015 kommer rettssaken mot kanadiske myndigheter opp, der indianerne mener seg frarøvet land i Beaver Lake Cree som er stilt til rådighet for oljeutvinning. Før kanadisk rett har sagt sitt, kommer oljesandsaken til å rulle og gå og slite på Statoils miljøomdømme.

Statoil gransker Statoil

Terroranslaget i In Amenas i januar rystet flere nasjoner. Angrepet mot gassanlegget i Algeries ørken rammet ikke bare et raffineri der tre lands selskaper var involvert, terroren tok også livene til 37 arbeidstakere fra Norge, Storbritannia, USA, Romania, Japan, Tyrkia og vertslandet Algerie.

Koordineringen av informasjon mens gislene ble holdt i fangenskap og etterpå da de drepte skulle identifiseres, avslørte også kulturforskjeller og måter å møte terror på. Nå skal anslaget settes under flomlys, og i Norge tar Statoil regi om granskingen der de selv var part.
Det er mange grunner til at det er klokt å skape mest mulig avstand mellom gransker og den og de som skal granskes. 22. juli-kommisjonen er det beste eksempelet som er sett i moderne tid på uhildet, kritisk gjennomgang, der det ikke minst ble avslørt grove systemfeil. I tillegg til at 22. juli-terroren er grundig belyst av medier og forfattere, har åpenheten formodentlig gjort det lettere for samfunnet å lære av feil og pårørende å håndtere sorgen.

In Amenas har mange av de motsatte fortegnene. Algerie er et lukket land der journalister ikke slippes inn uten videre, og i hvert fall ikke for å formidle hva som skjer i en terrorsituasjon. Informasjonsknappheten fra åstedet sto i kontrast til terrorscener som i Oslo, Utøya, London, Madrid og New York fra det siste drøye tiåret. Mangelen på uavhengig mediedekning førte til at regjeringen og Statoil styrte informasjonen og dermed opinionens oppfatning av hva som skjedde. Selv om hensiktene var de beste og involverte Statoil-ledere og regjeringen framstod tillitvekkende, har det oppstått en mangel på uavhengig innsyn.

I en kronikk viser TV 2s nyhetsredaktør Jan Ove Årsæther hvordan Statoils informasjonslokk har latt viktige spørsmål få sveve i det blå. Vi har ikke fått svar på om Statoil har tatt terrortrusselen alvorlig nok. Var nordmenn det primære målet? Drepte algeriske spesialstyrker nordmenn? Var det viktigere for Algerie å avslutte gisselsituasjonen raskt enn å redde gisler? Statoil har gitt sine ansatte det råd ikke å la seg intervjue. For enkelte kan det være fornuftig ut fra et helseperspektiv, men tausheten er et demokratisk problem. Vi har ingen uavhengige vitnesbyrd som hjelper oss å forstå terroren i In Amenas i Algerie.

Nå er det opp til Statoils egne granskere å hjelpe oss å forstå. Granskingsgruppen er klokelig nok bredt sammensatt, den ledes av en pensjonert generalløytnant og har både terror- og sikkerhetseksperter med seg. Like fullt: Dette er Statoils egen gransking og det vil overraske om Statoils egne granskere har nok avstand til å kritisere Statoil hvis konsernet har opptrådt kritikkverdig.