Viser arkivet for stikkord skole

Den norske mattekrigen

Nok en PISA-rapport slår nok en gang fast at norsk skole har et problem. Mens elevene har ganske stabile leseferdigheter, er det verre fatt med regneferdighetene. Det er en tydelig nedgang i lesekyndighet blant 15-åringer sammenlignet med resultatet i 2009, og i naturfag henger også de norske ungdommene etter. 30. plass bak Estland, Finland, Vietnam, Irland og Danmark viser at norsk matteundervisning ligger bakpå. Særlig fordi det er gode kunnskaper innen matte og naturfag som skal sikre kompetansen som igjen gir Norge inntekter.

Hvor gikk det galt? Det enkleste er å peke på mangelen på kompetente nok lærere. I en så todelt økonomi som den norske har mennesker med gode matte- og realfagskunnskaper to valg: Å jobbe i et offentlig system som er trygt og stabilt, men som gir drøyt en halv million kroner i året med mastergrad/hovedfag og god ansiennitet. Det andre valget er å jobbe i oljebransjen med kanskje det doble av en lærerlønn.

Alle drømmer om superlæreren, en variant av Håvard Tjora som får de verste ligninger til å gå opp. Mens vi venter på Tjora-kloninger, femårig utdannelse for lærerne, mye høyere lønn og andre mirakler – hva kan politikere, lærere, andre fagfolk og foreldre gjøre i mellomtiden? Kan det kanskje gjøres noe med matteundervisningen og pensumlitteraturen? I dag går matematikken i grunnskolen i sirkler. Så snart en regneart er gjennomgått, hoppes det videre til neste, før en gjerne er tilbake til utgangspunktet. Elever som trenger ekstra tid for å henge med, blir stadig mer bakpå fordi det skal hastes av gårde i pensum.

Dette har opptil flere oppegående foreldre erfart mange ganger: Mattepensumet i grunnskolen følger en helt spesiell logikk. Ofte er det så knapt med språk at matteproblemene vanskelig kan forklares med ord og eksempler. De siste årenes matematiske nyvinninger går den helt motsatte retningen av minimalismen som skjuler seg i norske barns skolesekker. Håvard Tjoras store suksess med mattevegrere er et kjent norsk eksempel, mens flere skoler også har tatt i bruk Khan Academy. Sistnevnte metode går ut på å legge videosnutter med matematikk og etter hvert flere andre fag, ut på YouTube. 800 videoer er oversatt til norsk, og flere norske skoler har gode erfaringer med det amerikanske mattenettstedet. Videoene kan nettopp gi elever det de kanskje trenger, nemlig logiske forklaringer på matteproblemet og muligheter til å prøve og feile. Hvert matteeksempel følges med veiledning og muligheter til å terpe om igjen og om igjen.

Bortimot alle er enige i at lærerne må få høyere lønn og status slik at de flinkeste søker til yrket. Det er også noen innlagte bremser i dagens matteundervisning som gjør at for få havner i elitegruppen og at mange har et uinspirert forhold til faget – og at mange havner i gruppen der matte blir pyton.

Kan de skape vinnere?

Skole blir som vanlig en av høstens store valgkampsaker. At sektorene som får de store pengene – skole, helse og omsorg – også blir de store valgkampsakene, skulle bare mangle. Forskjellen på å mene noe om skole, handlingsregelen og kalkulasjonsrenten, er at alle er berettiget til å mene mye og sterkt om førstnevnte. Alle har hatt erfaringer fra minst ni eller ti års skolegang som former oppfatning om skolen – for ikke å glemme skolepolitikken. De av oss som virkelig har et forhold til skolen – fordi barna våre går der – må være på vakt når alle skal bry seg så veldig mye om skolen.

Det skolepolitikerne som regel glemmer er at deres egne erfaringer ligger langt tilbake, eller har større anekdotisk enn reell verdi. Når en politiker uttaler med tårer i øynene at «da jeg gikk på skolen» eller «i Finland», er det all grunn til å være på vakt. Da har han eller hun kommet mimret om barndommens «superlærer», eller forlest seg på enda en artikkel om finsk superskole. Neste steg på veien er at politikeren misforstår rollen sin som folkevalgt og leder, og styrer i detaljene. Da kommer kravet om flere rapporter. Politikeren vil kanskje mene at norsk skole er skandaløst dårlig i forhold til singaporsk og newzealandsk. Vi skaper ikke vinnere, men tilrettelegger for det gjennomsnittlige og middelmådige.

Hvordan kan det ha seg at det middelmådige skolesystemet vårt skaper noen av de beste ingeniørene i verden? De som var øyenvitner til oljealderens barndom i Stavanger husker at det gikk få år før condeepene reiste seg i Gandsfjorden. Bakenfor lå norsk teknologi, utviklet av ingeniører med offentlig skolegang. Teknologisprangene fra 80- og 90-tallet er grunnlag for dagens norske suksesser innen subseateknologi. Til å være et land med så vidt flere innbyggere enn Los Angeles by gjør Norge det sannelig ikke verst.

Krisemaksimeringen rundt norsk skole kan være selvforsterkende. Siden en del politikere mener at skoletilstanden er så svak, skal lærerne rapportere enda mer enn i dag, og dermed miste verdifull undervisningstid. Når Høyre går inn for at det skal kreves skriftlig tilbakemelding i alle fag og at det gis karakterer fra femte trinn i grunnskolen, åpner partiet opp for et byråkrati som gjør vondt verre. I dag får elevene og foreldrene muntlige tilbakemeldinger i møte med lærerne. Slik blir foreldrene involvert og vet hvor det må settes inn ekstrainnsats. Metoden kalles også dialog. En tiåring som sliter med lesing vet det allerede, og trenger hjelp og støtte på skolen og hjemme – ikke en karakter som stempler ham eller henne som taper. Det er som kjent ingenting i veien for at barn som sliter i basisfagene på barneskolen, kan gjøre det skarpt på mange felt i livet senere.

Politikere og partier som vil skape vinnere i skolen, må lære seg å lytte til andre enn seg selv. Er det et lærerkrav med karakterer i barneskolen? Applauderes det fra lektor- og rektorhold? Hva mener foreldrene?