Viser arkivet for stikkord sakkyndig

Tilregnelighet og uenighet

Den andre sakkyndigrapporten om Anders Behring Breivik konkluderte stikk motsatt av den første ved å erklære tiltalte tilregnelig. Terje Tørrissen og Agnar Aspaas konkluderer med at Breivik verken var psykotisk, bevisstløs eller psykisk utviklingshemmet i høy grad da han drepte for fote 22. juli. Diagnosen paranoid schizofreni som Torgeir Husby og Synne Sørheim først stilte, er imøtegått på en måte som avdekker total faglig uenighet. Er denne uenigheten et tegn på at rettspsykiatrien er i krise, eller har «skutt seg selv i hodet», som en kommentator så umusikalsk skrev?
Psykiatri er som jussen ingen eksakt vitenskap. Det er et fag innen medisinen, men det er verre å måle seg fram til psykiatriske diagnoser enn å finne somatiske lidelser ved hjelp av stetoskop og blodprøver. Psykiatrien har sitt vitenskapelige begrepsapparat og sine metoder, men mangelen på målbarhet åpner for fortolkninger. Av den grunn bør det ikke overraske at det til og med blant landets mest erfarne rettspsykiatere er uenighet om Breivik.
Fordelen for psykiaterlaget Tørrissen og Aspaas er erfaringsgrunnlaget. De to har prøvd å unngå å la seg påvirke av Breiviks oppfatning av den første rapporten. Tørrissen og Aspaas har lagt vekt på å danne sine oppfatninger uavhengig av hverandre, samtidig som de har oppsøkt motforestillinger. Denne kontradiktoriske måten å jobbe på ser ut til å være en forskjell mellom andre og første psykiaterrapport.
Det er takket være den offentlige debatten – ikke påtalemyndigheten – tingretten gikk med på en alternativ utredning. Mens Husby og Sørheim sto fast på paranoid schizofreni, slet andre psykiatere og menigmann med å forstå hvordan en alvorlig syk mann kunne utføre et så nitid planleggingsarbeid som han gjorde i forkant av 22. juli. Den første rapporten ble også kritisert for å stemple ekstreme holdninger som syke.
For pårørende og overlevende er tvungent psykisk helsevern blitt sett på som om Breivik fratas alt ansvar for handlingene, mens tiltalte selv har oppfattet en psykiatrisk diagnose som en krenkelse. Å ønske Breivik bak lås og slå – og ikke i tvungent helsevern – er en forståelig forventning. Selv om hatet mot en massemorder er naturlig og til å fatte, blir det korttenkt å slå fast at rettspsykiatrien dermed er i krise. Faglig uenighet er standarden i ikke-eksakte disipliner som psykiatri og juss, men det er hvordan uenigheten håndteres gjennom kontradiksjon, anker og alternative rapporter som sier noe om hvorvidt Breivik-saken håndteres korrekt. Det faretruende er hvis én mann – riktig nok den verste drapsmannen i nyere historie – får oss til å vrake rettsstatlige prinsipper.