Viser arkivet for stikkord molina

Taperne ved tastaturet

Sosiale medier som Twitter og Facebook har åpnet tradisjonelle medier og politikken på en måte som var utenkelig for ti år siden. Før studenten Mark Zuckerberg lanserte nettstedet i 2004, hersket meningshierarkiet. I dag kan vi klage på at politikerne har et spekklag av rådgivere og kommunikasjonseksperter rundt seg. Samtidig har det aldri vært lettere å få politikerne i direkte tale.

En politiker som skal framstå som moderne og håpe på gjenvalg, må være til stede som seg selv på sosiale medier. Takket være Twitter og Facebook må politikere og redaktører svare for seg på spørsmål fra dem som før var på avstand som «velgere» eller «lesere». Tidligere kunne en lederartikkel pådra seg et og annet leserbrev som kunne gjemmes vekk langt bak i avisen. I dag kan den samme lederen dissekeres i dagevis uten redaktørstyring.

Sosiale medier er sterkt demokratiserende, og krever mer av dem som tidligere monopoliserte meningsdannelsen. Det er en ny demokratisk virkelighet når hvem som helst kan gå i rette med en politiker på nettet – og få svar. Den store og groteske baksiden er når debatten snus fra å være ytring til hets, kvinneforakt og rasisme. Det står nemlig respekt av bystyrepolitikeren Marcela Molina (SV) når hun tar folk på alvor og involverer seg i politiske debatter på Twitter eller Facebook. Før helgen engasjerte Molina seg i en debatt om det nye KRLE-faget og pappaperm – to temaer som de borgerlige partiene har heist høyt på dagsorden i det siste. En anonym Twitter-debattants svar til Molina var «Sorry, gidder ikke mer diskusjon med dissende feite geléklumper fra andre verdensdeler som forteller oss nordmenn rette ting».

Heldigvis har Marcela Molina styrke nok til å stå opp mot nettmobbere av dette primitive slaget. Nettmobbing er forsøk på knebling – som regel utført av anonyme menn med svakt selvbilde. Historieløsheten får en ekstra dimensjon når hetsen går ut over en person som måtte flykte fra det fascistiske regimet i Argentina da hun var barn, og som gir sitt nye hjemland mye tilbake ved å jobbe med politikk og faglige rettigheter.

Bør nettrollene ties i hjel, eller kan det være klokt å trekke dem ut i sollys og håpe at de sprekker? Avisenes kommentarfelt er underlagt moderering og kontroll, mens de sosiale mediene som kjent er redaktørfrie. Konsekvensene av netthets kan være en forsøpling og innsnevring av demokratiet. Spesielt kvinner som er engasjert i den offentlige debatt, løper en uakseptabel risiko når de utsettes for kjønnshets. For engasjerte kvinner med en annen bakgrunn enn norsknorsk – med Marcela Molina og Hadia Tajik som gode og aktuelle eksempler – blir belastningen dobbel.

Det beste forsvaret for ytringsfriheten – også den på Twitter og Facebook – er å la ofrene for netthets vite at de ikke skal slåss alene mot dumheten og små menn med tastatur.

Når Stavanger måles

Når vi vet at regionen blir stadig mer avhengig av importert kompetanse fra Brasil, Russland, India og Kina, blir et begrep som ikke-vestlig mer og mer meningsløst.
Redaktøren mener

Soner med få barn gir politikerne en pekepinn om at barnehager ikke trenger å stå høyest på dagsorden, mens soner med mye kriminalitet trenger sine spesielle tiltak. Levekårsundersøkelser er fornuftig ressursbruk – utfordringen er å finne kriterier som får fram nyttig kunnskap. Den siste undersøkelsen har skapt et relativt oppsiktsvekkende meningsfellesskap bestående av SV, eiendomsmeglere og styrelederen i Sameiet Verven i Badedammen. SV misliker kriteriet ikke-vestlig, mens boligområdet rundt Badedammen enda en gang føler seg stigmatisert som verstingområde i undersøkelsen.

Det gir liten mening i å snakke om øst-vest-skiller i Stavanger. Hver bydel har sine områder – eller soner – der det er spesifikke problemer. Og som i alle undersøkelser som bruker karakteristikker på folk og atferd, er det fort gjort å gå i feller. Kategorien «ikke-vestlig» er en slik felle. SV-politikeren Marcela Molina mener kategorien er stigmatiserende, og at folk blir oppfattet som en belastning. Etter vår oppfatning er ikke-vestlig en av flere kategorier i levekårsundersøkelsen som også framstår som lite opplysende. En ikke-vestlig innvandrer er et så vidt begrep at det knapt gir mening i Stavanger i 2012. Snakker vi om asylsøkeren fra Somalia eller Afghanistan, eller er det den indiske it-ingeniøren og den iranske doktorgradsstudenten i petroleum? En asylsøker vil nødvendigvis ha bruk for hjelp på et helt annet nivå enn ingeniøren, men inn i samme sosiologiske sekk havner de begge. Når vi vet at regionen blir stadig mer avhengig av importert kompetanse fra Brasil, Russland, India og Kina, blir et begrep som ikke-vestlig mer og mer meningsløst. Den indiske ingeniøren som bosetter seg på Storhaug vil dukke opp som et «problem» i neste levekårsundersøkelse, og kan feilaktig bli brukt som et argument for å iverksette offentlige tiltak.

Det gir heller ikke så mye mening å bruke lav barneandel og flytting som kriterier for å beskrive gode eller dårlige levekår. Få barn i et område kan selvsagt være et alarmerende signal om dårlig bomiljø, men også en indikator på urbanisering. I en storby vil det være tydeligere skiller mellom boområdene. Sentrumssoner vil ikke nødvendigvis være det som trekker til seg småbarnsfamilier med mer behov for skole og lekeplasser enn utesteder i nærheten. Unge voksne i starten av karrieren kjøper kanskje sin første leilighet i Badedammen før de flytter til et barnevennlig hus på Madla når den tid kommer, mens det etablerte og godt voksne paret i Ragnhilds gate flytter motsatt vei. Badedammen er gjerne et symbol på at vi flytter flere ganger i livet ut fra behovene våre – ikke at sonen er et dårlig sted å bo fordi det er større utskifting av mennesker.