Viser arkivet for stikkord karakterer

Overivrige skolepolitikere

Skolen har i tiår etter tiår vært arenaen der storsamfunnets behov for flinke hjerner krasjer med de myke verdiene. Ved siden av å få fram de dyktige elevene som skal bli leger, ingeniører og i det hele tatt bevege verden framover, skal skolen sørge for at alle som ikke fikser fagene så godt også har en framtid. De politiske vindene har gjort skolen værhaneaktig, lite forutsigbar og full av indre motsetninger. Blant skolens mange problemer er skolepolitikerne ett av de mest dominerende. Mens det i helsepolitikken er respekt for profesjoner og forskning, preges skolepolitikken av politikere som vet best. De vet faktisk såpass mye bedre at forskning om karakterer i skolen, uttalelser fra lærere, rektorer og andre fagfolk, glatt kan føyses vekk. Det er nesten påfallende at kunnskapsforakt nå begynner å bli en del av norsk skolepolitikk.

Det siste tilfellet er Oslos og Bergens ønske om å prøve ut karakterer for 12-åringer – med andre ord sjuendeklassinger. Fra 8. klasse på ungdomsskolen er det karakterer, men dette trinnet er som kjent rangerende for senere skolegang. Barneskolen er det ikke. Hvorfor de største byene skal ha denne prøveordningen? Det vet de knapt selv. Det evalueres systematisk i grunnskolen i dag, og hvilke grunner det er for å gi karakterer for sjuendetrinnet greier knapt skolebyrådene i de to byene å sette ord på selv. «Tilvenning til ungdomsskolen» er ett argument, «å se om elever blir mer stresset», er det neste argumentet fra en KrF-politiker i Bergen. Trolig er karakterkravene fra lokalpolitikerne et forsøk på å vise handlekraft.

Det paradoksale i tilfellet karakterer i barneskolen er at Høyre – det styrende partiet i Oslo og Bergen – egentlig ikke har denne saken så høyt på må gjøre-listen i det hele tatt. Kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen må oppfattes som særdeles lunken til karakterer i barneskolen. Det gamle kravet om karakterer fra femteklasse har kunnskapsministeren allerede parkert, og om temaet som sådan sier han til VG: «Jeg er glad for at karakterer i barneskolen er avlyst.»

Røe Isaksen er en klok mann som heller vil prioritere lærerløftet og kunnskapsløftet. Dét gjør han helt rett i. Det gjøres mye bra i norsk skole, til tross for alle forsøkene på nedsnakking, men politikerne gjør skolen de største tjenestene ved å styre i det store. Detaljstyring på lokalpolitisk nivå som faktisk er i strid med kunnskapsministerens usedvanlig klare signaler, er noe av det verste skolen kan utsettes for.

Det mye omtalte finske skolesystemet er ikke direkte sammenlignbart med det norske, men én av suksessfaktorene i Finland er kontinuitet og arbeidsro. Politikere blir ikke nødvendigvis gode skolepolitikere fordi de har gått på skole selv, og eksperimenter for eksperimenteringens skyld får fort smitteeffekt. Det fornuftigste Høyres skolepolitikere kan gjøre er å lytte til sjefen sin.

Kan de skape vinnere?

Skole blir som vanlig en av høstens store valgkampsaker. At sektorene som får de store pengene – skole, helse og omsorg – også blir de store valgkampsakene, skulle bare mangle. Forskjellen på å mene noe om skole, handlingsregelen og kalkulasjonsrenten, er at alle er berettiget til å mene mye og sterkt om førstnevnte. Alle har hatt erfaringer fra minst ni eller ti års skolegang som former oppfatning om skolen – for ikke å glemme skolepolitikken. De av oss som virkelig har et forhold til skolen – fordi barna våre går der – må være på vakt når alle skal bry seg så veldig mye om skolen.

Det skolepolitikerne som regel glemmer er at deres egne erfaringer ligger langt tilbake, eller har større anekdotisk enn reell verdi. Når en politiker uttaler med tårer i øynene at «da jeg gikk på skolen» eller «i Finland», er det all grunn til å være på vakt. Da har han eller hun kommet mimret om barndommens «superlærer», eller forlest seg på enda en artikkel om finsk superskole. Neste steg på veien er at politikeren misforstår rollen sin som folkevalgt og leder, og styrer i detaljene. Da kommer kravet om flere rapporter. Politikeren vil kanskje mene at norsk skole er skandaløst dårlig i forhold til singaporsk og newzealandsk. Vi skaper ikke vinnere, men tilrettelegger for det gjennomsnittlige og middelmådige.

Hvordan kan det ha seg at det middelmådige skolesystemet vårt skaper noen av de beste ingeniørene i verden? De som var øyenvitner til oljealderens barndom i Stavanger husker at det gikk få år før condeepene reiste seg i Gandsfjorden. Bakenfor lå norsk teknologi, utviklet av ingeniører med offentlig skolegang. Teknologisprangene fra 80- og 90-tallet er grunnlag for dagens norske suksesser innen subseateknologi. Til å være et land med så vidt flere innbyggere enn Los Angeles by gjør Norge det sannelig ikke verst.

Krisemaksimeringen rundt norsk skole kan være selvforsterkende. Siden en del politikere mener at skoletilstanden er så svak, skal lærerne rapportere enda mer enn i dag, og dermed miste verdifull undervisningstid. Når Høyre går inn for at det skal kreves skriftlig tilbakemelding i alle fag og at det gis karakterer fra femte trinn i grunnskolen, åpner partiet opp for et byråkrati som gjør vondt verre. I dag får elevene og foreldrene muntlige tilbakemeldinger i møte med lærerne. Slik blir foreldrene involvert og vet hvor det må settes inn ekstrainnsats. Metoden kalles også dialog. En tiåring som sliter med lesing vet det allerede, og trenger hjelp og støtte på skolen og hjemme – ikke en karakter som stempler ham eller henne som taper. Det er som kjent ingenting i veien for at barn som sliter i basisfagene på barneskolen, kan gjøre det skarpt på mange felt i livet senere.

Politikere og partier som vil skape vinnere i skolen, må lære seg å lytte til andre enn seg selv. Er det et lærerkrav med karakterer i barneskolen? Applauderes det fra lektor- og rektorhold? Hva mener foreldrene?