Viser arkivet for stikkord frp

Bill.mrk.: Kultur til salgs

Opposisjonspartiene har lagt fram sine alternative Stavanger-budsjetter, og for å vri på noen berømte ord kan det slås fast at dersom Fremskrittspartiet ikke fantes, måtte noen oppfinne dem. Fordelen med Frp er at de er en nyttig kontrast til andre partiers manglende prioriteringer. Ulempen er at budsjettforutsetningene deres er slående urealistiske.

Tore B. Kallevigs lag satser hardt på eldre og unge, og det er en ærlig politisk sak. Behovet for barnehager, SFO, skoler, sykehjem og omsorg er som kjent i de aldersmessige ytterkantene. Vi som utgjør den store generasjonshopen i midten greier oss selv og betaler for eksempel vår eiendomsskatt med varierende glede. Det er ikke noe nytt at eiendomsskatten i Stavanger – som gir bykassen 162 millioner kroner i året – er en torn i ethvert Frp-øye. Partiet vil trappe ned skatten fram mot 2017, og har dekket inn inntektsbortfallet på kreative måter. Denne kommunale skatteinntekten er hakket under utbyttet fra Lyse i størrelse, og tilsvarer så å si det nødvendige nybygget på Madlamark skole. Når partiet også skal kutte Stavangers gjeld med 1,7 milliarder kroner, må det hentes inn store penger fra salg.

Én av Frps lokalpolitiske prestasjoner er å tvinge fram prioritering av vedlikehold – og å få kommunens mange eiendommer på dagsorden. For det kan av og til virke som en besettelse at kommunens eiendomsmasse skal vokse grenseløst, og det er heller ingen politisk bombe at Frp vil dekke inne eiendomsskatten ved å selge unna eiendom. Salg av kinoen er et kjent grep, blant annet fra Oslo. Å tjene 100 millioner kroner på kinosalg er trolig innenfor realismens grenser – langt verre er det med alt det andre Frp skal bli kvitt. Tou Scene, Kuppelhallen, Norges Bank-bygningen, Utenriksterminalen og «Hermetikken» står på listen over salgsobjekter Frp vil hanke inn 580 millioner kroner ved å få realisert. «Hermetikken» på Eiganes er nevnt av Ap i flere budsjetter som mulig helsehus, men hva kan de andre bygningene brukes til – og hvor er kjøperne? Kjenner Stavanger Frp virkelig til private investorer som ønsker å kjøpe Tou Scene? Tomten har en stor verdi, men det er mer enn tvilsomt om den eiendomsutvikleren er født som vil få noe ut av de gamle fabrikkbygningene. Norges Bank? Bygningen står på Riksantikvarens fredningsliste, slik at den kommersielle bruken er begrenset. Om noen trenger en pent brukt utenriksterminal? Muligens et passende sted for en spektakulær nattklubb?

Det er fornuftig av Frp å få en diskusjon om salg av overflødig eiendomsmasse, slik det ble gjort da Solvang skole og St. Fransiskus-hospitalet og over 30 andre eiendommer ble satt på salgslisten i 2004. Å selge en skolebygning som lett kan bygges om til barnehage er én ting. Å selge uselgelige objekter som et gammelt bryggeri og en konserthall for å dekke inn budsjetter, hører hjemme under budsjettposten for manglende realisme.

Frps sanneste ansikt

Per Sandberg er egentlig for god til å være sann. Frp-trønderen er den eneste stortingspolitikeren det siste tiåret – utenom Hallgeir H. Langeland (SV) – som driver politikk uten filter. I likhet med sin gamle kompis fra Stortingets røykehjørne sier Sandberg det som det er. Det er sjelden kost at politikere lever opp til Kåre Valebrokks «til helvete med konsekvensene».
Biografier om levende politikere har som regel ikke noe for seg. I hvert fall de autoriserte variantene – som regel ført i pennen av en profesjonell forfatter eller journalist – preges av etterpåklokskap og flaue forsøk på pidestallklatring. Dagens utgivelse og snakkis «Mot min vilje – oppklaringen av et politisk liv» er det viktigste bidraget vi får på en stund til å forstå Fremskrittspartiets fascinerende indre liv.

Mange har hatt en mistanke og sett de tydelige tegnene i Siv Jensens lederperiode. Det finnes to versjoner av Fremskrittspartiet, den striglede og ustriglede, og siden «Dolkesjø» i 1994 har de to fløyene balansert hverandre. Siden Carl I. Hagen hev ut partiets unge liberalister på Bolkesjø-landsmøtet har de to fløyene balansert hverandre sånn noenlunde. Utspill om innvandring er kjørt fram fra partiets ustriglede fløy, gjerne ved Per Sandberg eller Christian Tybring-Gjedde. Samtidig har politikerne Sandberg gjerne kaller politisk korrekte og «biljardkuler» på grunn av deres angivelige glatthet, fått mer og mer makt i Frp. Ketil Solvik-Olsen, Anders Anundsen og Tord Lien er nå statsråder i en regjering med Høyre, og det er ingen vill gjetning å påstå at det er denne trioen som står øverst på Per Sandbergs liste over «biljardkuler». Solvik-Olsen har vært sentral i de siste årenes tilnærminger mellom Frp og Høyre, mens justisministeren lot være å utnytte det tragiske bussdrapet i Sogn og Fjordane politisk.

Per Sandbergs og den ustriglede Frp-fløyens problem er at den ufiltrerte politikken har en grense. Som populistisk protestparti kan Frp gjerne komme på over 20 prosent i meningsmålinger, men det vil være oppslutning uten politisk verdi. Høyre ville aldri kunne ha samarbeidet med et Frp som fornekter handlingsregelen, menneskeskapte klimaendringer og står for en innvandrings- og asylpolitikk til og med «biljardkulene» mener er problematisk. Frps eneste mulighet for regjeringsmakt var å gå den pragmatiske veien, hvilket innebærer nedtoning av innvandringsmotstanden.

Erna Solberg har mer enn normalt utviklede politiske tentakler, og har for lengst fanget inn regjeringsmakkerens politiske schizofreni. Høyre kommer nok i langt større grad enn Ap til å la juniorpartneren få sine seirer, rett og slett for å unngå at Frp spiser seg selv levende. Frp har allerede fått fulltreff med sitt veiselskap, og det er naturlig å tro at en Erna som greide å gjenreise Høyre til makt også har en plan for å beholde makten med Frp. Og det gjør hun inntil videre sammen med «biljardkulene».

Valgkampens «roughing»

Rogaland har ord på seg for å være et blåblått fylke. Det er sant, men alle sannheter har nyanser. Kyststripen fra Vest-Agder til Møre og Romsdal er historisk sett ikke Ap-land, selv om partiet har sterke enkeltkommuner i tradisjonelle industriområder. Bildet i Rogaland er slik at Høyre er sterkest i bykommunene, mens Frp dominerer i distriktskommunene i nordfylket. Det som ytterligere nyanserer bildet er at Ap har hatt en formidabel fart oppover i de siste valgene. Fra katastrofale 17,9 prosent i 2001-valget, til 24,6 i 2005 klatret partiet opp til 26,1 i valget for fire år siden. Bare Frp var større her i fylket med 26,5 prosent, mens Høyre var nede på 19,5. Kjeklingen mellom Eirin Sund og Ketil Solvik-Olsen – som kjenner hverandre godt fra Stortinget – viser at det store slaget i Rogaland først og fremst står mellom Ap og Frp.

Tallene kan bidra til å forklare en del av det sentrale Frp-politikere oppfatter som en skitten valgkamp fra Aps side. Ekstramandatet som Rogaland får i år på grunn av befolkningsveksten, gir Ap et lønnlig håp om å få inn LO-distriktssekretær Øystein Hansen inn på Stortinget. Hansen er også en politiker som kan gå inn på industriarbeidsplassene og med stor autoritet snakke folk fra å stemme Frp. Rogaland Aps oppsiktsvekkende aggressive kamp mot Frp kan også skyldes mannskapsskifte på toppen av listen til Rogaland Frp. Partinestleder Ketil Solvik-Olsen er Frps mest brukte debattant etter Siv Jensen, og har et skyhøyt aktivitetsnivå i valgkampen selv om han ikke tar gjenvalg. I hjemfylket er tredjekandidat Roy Steffensen den mest iherdige, mens listetopp Solveig Horne og Bente Thoresen på andreplass så langt i valgkampen har vært temmelig usynlige. Lykkes Eirin Sund å holde Solvik-Olsen opptatt med det som på ishockeyspråket kalles «roughing», blir det desto vanskeligere for andre Frp-ere å snakke politikk. Det kan fort bli slik at Frp står igjen og klager på stygt spill, mens Ap stikker av med pucken.

Det er ikke noe nytt at det takles hardt i valgkamper. Spesielt Frp-apparatet er klar over at Jens Stoltenberg kan være et råskinn i debatter, og at en viktig del av taktikken er å vippe motstanderen av pinnen. Erna Solberg var nær ved å bli amper i statsministerduellen på NRK fra Arendal, mens Siv Jensen åpenbart har lært å unngå Stoltenberg-fellene. På lokalplan tyder mye derimot på at Frp litt for lett går på Aps åpenbare invitter til politisk roughing.

Taktikken har selvsagt en bakside for Ap. Toppkvintetten er drillet på overordnede politiske spørsmål som skatt og arbeidsmiljølov, men sliter med å sett ord på de lokale sakene. Å legge til rette for petroleumsnæringen er viktig for fylket, men er ingen kampsak å vinne et valg på. Å ordne opp i boligmarkedet er lettere sagt enn gjort fordi verktøyene mangler, mens Ap i likhet med en del andre fylkespartier sliter med troverdigheten på kollektivområdet.