Viser arkivet for stikkord erna

Skolenes ferietyranni

Foreldrene blant oss begynte å hylle normaliteten i tilværelsen. Barna var tilbake på skolene sine, det var full gang på treninger og fotballkamper, det var lekser og det er høst. Sommerukene med foreldre og barn på hver sin planet var over. Foreldre har som kjent stort sett fem ukers ferie som skal fordeles over hele året, mens skoleelever har

åtte ukers sommerferie og vinter-, påske- og juleferier som strekker seg over mer enn én måned i skoleåret 2013/2014. Legg til denne ukens komplett uforståelige høstferie, og skole-elever har snart tre ganger mer fri enn foreldrene i løpet av kalenderåret. Da er de såkalte planleggingsdagene holdt utenfor. Skoler og barnehager er nemlig de eneste virksomhetene i Norge som kan stenge ned fordi de ansatte skal bruke noen timer på planlegging.

Det er ingen logikk i at halvannen måneds skolegang er så krevende at skoleelevene allerede nå trenger en ukes ferie for å komme til hektene. Høstferien som oppsto som en potetferie, er blitt til en Playstation-ferie. Akkurat når de velsignede hverdagsrutinene begynner å sitte igjen, skal foreldre og barn tilbake til feriekabalene der unger som ikke er i alene hjemme-med-Playstation-alder skysses mellom SFO-er og besteforeldre.

VG har for tiden en god føljetong om familiestress gående, der avisen tok utgangspunkt i bloggen til den tidligere RA-journalisten Marte Frimand-Anda. Det er mange blogger der ute om det tilsynelatende perfekte familielivet, men Frimand-Andas blogg Casa Kaos er trolig den eneste ærlige. Frilansjournalistens beskrivelse av en virkelighet der hverdagens gjøremål frontkolliderer med krav om et perfekt ytre, er kostelig lesning som bør inngå som vedlegg neste gang skolerutene settes opp. Barn skal gå på skole for å bli dugende samfunnsborgere, men mangelen på synkronisering mellom barnas hverdag, familieliv og yrkesliv fører til at det er flere enn familien Frimand-Andas hjem som innimellom blir Casa Kaos.

Nasjonaløkonomien er avhengig av at kvinner er i arbeidslivet. Med noen få, sære unntak er det politisk enighet om at høy kvinnesysselsetting ikke bare er et gode av likestillingshensyn, men også samfunnsøkonomiske. Kravet om høy yrkesdeltakelse blir møtt på noen felt i familiepolitikken, spesielt gjennom den etter hvert barberte pappapermen. Den manglende synkroniseringen er mest synlig i forholdet mellom hjem og skole. Ikke bare gjennom elevferier mens resten av samfunnet forventes å være på jobb, men også ved at skolehverdagen er deltids. Der voksne arbeidstakere er bevisste på skillet mellom jobb og fritid, er en skoleelevs tid i flyt. Ungene slippes hjem fra skolen mens foreldrene har timer igjen på jobb, og da byr dagen på organisert fritid og enda mer skolearbeid i form av lekser.

Erna Solberg siterer ofte Gro Harlem Brundtlands «alt henger sammen med alt». Nemlig!

Ernas vestlandske bølge

«Vestlandsopprør» er uttrykket som dukker opp når ordførere ikke får veistubben sin, eller næringslivstopper er sinte på rikspolitikere som bryr seg døyten om olje, gass, laks og annet vestlandsk som gir penger i kassen. Var 2013 året da vestlendingene gjorde opprør ved å stemme Høyre? Ikke engang avisene i Bergen falt for fristelsen det må ha vært å kjøre fram Erna Solberg som Vestlandets Jeanne d’Arc, men den nye høyrebølgen kommer unektelig fra vest.

Høyres opptur følger oljebeltet langs kysten på en måte som må uroe Ap-partisekretær Raymond Johansen også før 2017-valgkampen. Høyre-framgangen er spesielt stor i rike områder med befolkningsvekst og et næringsliv som går på olje og gass. I Rogaland er Høyre det eneste partiet som gjør et skikkelig byks (til 30,1 prosent). Partiet økte med 10,6 prosentpoeng i forhold til 2009-valget, vant ett ekstra mandat og står selvsagt bunnsolid i allerede blå kommuner som Stavanger, Sandnes og Sola. Miljøpartiet De Grønne fikk ikke stortingsrepresentant i Rogaland, men var nummer to i prosentmessig stemmevekst og havnet på 2,2 prosent. Høyres vekst skjer på bekostning av Frp (tilbake 7,7 prosentpoeng) og Ap (tilbake 3,4). Venstre gikk fram 0,1 prosentpoeng her i fylket og fikk utjevningsmandatet, mens KrF til tross for svak nedgang doblet til to mandater. Selv om sentrum fikk god mandatuttelling i Rogaland, er det bare Høyre som kan titulere seg som valgvinner. Også nordover langs oljebeltet ryddes det vekk høyreblå konfetti etter valgnatten. Hordaland Høyre fikk nesten identisk oppslutning som Rogaland, og Møre og Romsdal lå på 26,2 for Ernas horder.

Valgkartet er entydig i fargene: Lyselått i vestlandsfylkene med store byer og sterkt næringsliv, mens Ap fremdeles ligger på 40 + i innlandsfylker med svakere næringsliv og ofte negativ befolkningsutvikling. Det er lite nytt i at velgerne stemmer ut fra lommeboken og forventninger til egen økonomi. 2013-valget viste at velgerne tror på Ernas ord om at hun er styringsdyktig –

samtidig som de tror at hennes politikk gir dem mest penger igjen. Dette – og den underliggende følelsen av at Vestlandet bidrar med mer enn Vestlandet får tilbake – førte til et borgerlig flertall som til de grader skyldes Høyres framgang.

Strategen Raymond Johansen har sett vestlandifiseringen av politikken lenge. Mens Barack Obamas triumfer blant annet bygde på at hispanics og barn og barnebarn av eksilkubanere går til venstre, bygger Erna på at de befolkningsmessige og økonomiske vekstområdene går til Høyre. For Ap hjalp det ikke å sende Trond Giske i skytteltrafikk til Rogaland, legge fram en petroleumsmelding næringen likte eller å satse på ferjefritt E39. Høyre måtte tilnærme seg Aps politikk på mange områder for å få suksess etter havariet i forrige tiår. Nå ligger spenningen i om Ap ser at forskyvningen i norsk politikk både økonomisk og politisk går vestover.

I skyggen av Jens og Erna

Norske mediehus er stinne av politiske nerder som egentlig ser på stortingsvalgene som et litt kjedelig mellomspill mellom hvert amerikanske presidentvalg. Andre forklaringer kan det ikke være på NRKs og TV 2s valgprioriteringer. De to store kanalene satser alt på Jens vs. Erna-dueller før 9. september – ifølge NRK er det visstnok seks av sorten før folket går til stemmeurnene. Rett skal være rett, innimellom får vi seere noen Jens vs. Siv-dueller også.

Helt siden John F. Kennedys episke TV-duell mot Richard M. Nixon i 1960 har kandidat mot kandidat i studioenes varme og avslørende lys vært det ene store. Drømmen er en duell som kan avgjøre valget, et oppgjør der den ene vippes så voldsomt av pinnen at TV-kanalen får opphøyd sin egen posisjon til historiske høyder. I 1960 endte Kennedy vs. Nixon med et svett nederlag for sistnevnte. Den dypt trøblete visepresident Nixon nektet å la seg sminke, og støtte fra seg tusenvis av velgere da ansiktet hans glinset av svette. Den unge, pene Kennedy hadde like overlegent spill mot Nixon som Obama hadde mot McCain 47 år senere. Synet av en ungdommelig Obama (som har som varemerke å løpe inn på scenen for å vise sin ungdom) mot en aldrende mann som ikke greier å løfte armene, var rått parti.

Slike dueller vil vi aldri få i Norge. En slags iboende norsk anstendighet gjør at partiene aldri vil spille så hemningsløst på utseende som amerikanerne gjør. Det viktigste poenget er kanskje at statsministerduellene tildekker hva vi egentlig skal gjøre 9. september. I USA stemmes det på presidentkandidater som et helt og digert land har til felles, i Norge stemmer vi på stortingskandidater som er på valg i sine fylker. Statsminister og regjering utgår fra Stortinget når det er klart hvilke partier som får flertall. Dette nokså opplagte trekket ved norsk demokrati ser NRK og TV 2 ut til å ha glemt. Som kanskje kjent stiller Jens Stoltenberg til valg for Oslo Ap, mens Erna Solberg er nummer en på Hordaland Høyres stortingsvalgliste.

TV-kanaler tar sine selvstendige, redaksjonelle avgjørelser når valgdekningen planlegges, men de tyngste mediene skaper demokratiske problemer når de hopper over premissene i norsk politikk og parlamentarisme. For politikere er valgkampen avgjørende uker for å få ut politikken sin, og ikke minst for å vise velgerne hvem de er. Partiene kan ha et kobbel av dyktige stortingskandidater der ute som aldri blir synlige i skyggen av Jens og Erna. Medienes samfunnsansvar går blant annet ut på å la leserne/velgerne gjøre seg opp en mening om hvem de skal stemme på, og et slikt ansvar oppfylles ikke i dag.

Amerikanisert opptatthet av duellen mellom de to toppkandidatene fører til at valgkampen blir flat og forutsigbar, samtidig som andre trender enn Høyres framgang og Aps trøbbel tildekkes. Det er grenser for hvor kjekt det er å se Jens Stoltenberg og Erna Solberg i TV-dramaturgi.

Kan de skape vinnere?

Skole blir som vanlig en av høstens store valgkampsaker. At sektorene som får de store pengene – skole, helse og omsorg – også blir de store valgkampsakene, skulle bare mangle. Forskjellen på å mene noe om skole, handlingsregelen og kalkulasjonsrenten, er at alle er berettiget til å mene mye og sterkt om førstnevnte. Alle har hatt erfaringer fra minst ni eller ti års skolegang som former oppfatning om skolen – for ikke å glemme skolepolitikken. De av oss som virkelig har et forhold til skolen – fordi barna våre går der – må være på vakt når alle skal bry seg så veldig mye om skolen.

Det skolepolitikerne som regel glemmer er at deres egne erfaringer ligger langt tilbake, eller har større anekdotisk enn reell verdi. Når en politiker uttaler med tårer i øynene at «da jeg gikk på skolen» eller «i Finland», er det all grunn til å være på vakt. Da har han eller hun kommet mimret om barndommens «superlærer», eller forlest seg på enda en artikkel om finsk superskole. Neste steg på veien er at politikeren misforstår rollen sin som folkevalgt og leder, og styrer i detaljene. Da kommer kravet om flere rapporter. Politikeren vil kanskje mene at norsk skole er skandaløst dårlig i forhold til singaporsk og newzealandsk. Vi skaper ikke vinnere, men tilrettelegger for det gjennomsnittlige og middelmådige.

Hvordan kan det ha seg at det middelmådige skolesystemet vårt skaper noen av de beste ingeniørene i verden? De som var øyenvitner til oljealderens barndom i Stavanger husker at det gikk få år før condeepene reiste seg i Gandsfjorden. Bakenfor lå norsk teknologi, utviklet av ingeniører med offentlig skolegang. Teknologisprangene fra 80- og 90-tallet er grunnlag for dagens norske suksesser innen subseateknologi. Til å være et land med så vidt flere innbyggere enn Los Angeles by gjør Norge det sannelig ikke verst.

Krisemaksimeringen rundt norsk skole kan være selvforsterkende. Siden en del politikere mener at skoletilstanden er så svak, skal lærerne rapportere enda mer enn i dag, og dermed miste verdifull undervisningstid. Når Høyre går inn for at det skal kreves skriftlig tilbakemelding i alle fag og at det gis karakterer fra femte trinn i grunnskolen, åpner partiet opp for et byråkrati som gjør vondt verre. I dag får elevene og foreldrene muntlige tilbakemeldinger i møte med lærerne. Slik blir foreldrene involvert og vet hvor det må settes inn ekstrainnsats. Metoden kalles også dialog. En tiåring som sliter med lesing vet det allerede, og trenger hjelp og støtte på skolen og hjemme – ikke en karakter som stempler ham eller henne som taper. Det er som kjent ingenting i veien for at barn som sliter i basisfagene på barneskolen, kan gjøre det skarpt på mange felt i livet senere.

Politikere og partier som vil skape vinnere i skolen, må lære seg å lytte til andre enn seg selv. Er det et lærerkrav med karakterer i barneskolen? Applauderes det fra lektor- og rektorhold? Hva mener foreldrene?