Viser arkivet for stikkord breivik

Solidaritet i terrorens tid

Det vil gå dager, uker og år før vi greier å sortere tanker og følelser etter bombingen av Regjeringskvartalet og massakren på Utøya. Sorg, medmenneskelighet, omsorg, støtte – alt terrorofrene og vi andre trenger nå er oppsummert i arbeiderbevegelsens beste uttrykk: Solidaritet.

”Ingen skal skremme oss fra å være Norge. Ingen skal skyte oss til taushet.” Jens Stoltenbergs første ord til offentligheten natt til lørdag, var de viktigste i hans liv. Dette var ennå noen timer før antallet dødsofre steg fra rundt ti til over 80. Dette var mens vi slet med å forstå at Regjeringskvartalet – maktens sentrum i Norge – var bombet. Dette var før vi forsto at hundrevis av tenåringer og barn ble jaget rundt på en liten øy av en våpendesperado – før vi rakk å tenke på dødsangsten deres.

Det er mange måter å møte nasjonale katastrofer på. 11. september 2001 møtte president George W. Bush angrepene på World Trade Center og Pentagon med et ”hunt them down” og annen cowboyretorikk. Statsminister Jens Stoltenberg møtte anslaget mot statsmakten med løfter om mer demokrati og mer åpenhet. I de ti årene mellom 11. september og 22. juli er balansegangen mellom demokratiske goder som ytringsfrihet og bevegelsesfrihet blitt utfordret av nye krav til sikkerhet. Stoltenberg vet så inderlig vel at det er umulig å innføre 100 prosent sikkerhet og samtidig beholde demokratiet og friheten. Selvsagt vil et gjenoppbygd regjeringskvartal få nye sikkerhetsforanstaltninger, og Grubbegata blir neppe åpnet for trafikk igjen. Men vi kan ikke isolere politikerne våre uten å ødelegge den norske, demokratiske væremåten – der hvem som helst av oss kan slå av en prat med Jens, Jonas, Siv eller Erna på åpen gate. Denne nærheten er umistelig.
Mens Regjeringskvartalet og Stortinget lenge har vært terrormål, ville ikke en gang de mest paranoide pekt på Utøya. AUF-ernes øy for politisk skolering og sommerleirer har en helt spesiell plass i det norske sosialdemokratiet. Jens Stoltenberg, Grete Faremo, Anniken Huitfeldt og de fleste av dagens Ap-politikere har sin politiske ungdom knyttet til øya.

Det politiske attentatet på Utøya var et direkte angrep på Arbeiderpartiets oppvoksende generasjon, samtidig som det var et angrep på vår demokratiske væremåte. Organisasjonsliv er en norsk spesialøvelse, og ungdomspartiene er den viktigste rekrutteringskanalen til politikken. Det kan aldri bygges gjerder rundt AUFs sommerleir, eller posteres væpnede vakter på tilsvarende møter i Unge Høyre, Unge Venstre eller FpU.

Massemorderen Anders Behring Breivik har angivelig laget et manifest på 1516 sider der han innen en forskrudd, syk virkelighetsoppfatning bygger opp sin egen logikk. Det er ingen grunn til å tvile på at Breivik i sitt univers har intelligens og gjennomføringskraft – i motsetning til mange andre moderne høyreekstremister. Manifestet må tas for hva det er: Et forsøk på å rasjonalisere ondskap. Ett av nazismens særtrekk var vitenskapeliggjøringen av grusomheter, industrialiseringen av jævelskap gjennom konsentrasjonsleirene, de utallige forsøkene på å skape distanse til lidelse ved å ty til teoretiske forklaringsmodeller. Slike modeller har oppstått i Anders Behring Breiviks sinn, derfor er det så viktig å ta avstand fra alle teorier, ideologier og ytringer som er frakoplet menneskelighet.

Breivik sier han er alene om drapene. Det vet vi ikke ennå, men han er ikke alene om å forfekte hatet mot muslimer og ”multikulturalister”, ”politisk korrekte” og ”kulturmarxister”. De første hatytringene mot muslimer ble sendt til avisredaksjonene mens røykskyen fremdeles svevde over Oslo, men ytringene stilnet da det ble klart at en antiislamist sto bak. Politiet må få etterforske slik at det kan diskuteres ut fra fakta, men terroren bør få flere til å tenke seg om. Å diskutere innvandring, asylpolitikk og religion er selvsagt i et demokrati. Å sette likhetstegn mellom terror og islam er ikke bare uhyrlig – det er like feil som å gi kristendommen, Frimurerlosjen eller Fremskrittspartiet skylden for Anders Behring Breiviks handlinger.

Det norske samfunnet er langt fra perfekt, landet vårt er ikke ferdigbygd. En del av styrken ved Norge er evnen til å håndtere motsetninger, kriser og konflikter på en sivilisert måte. ”De castbergske lover” fra midten av forrige århundre var velferdsstatens første skritt og virket konfliktdempende. Da klassemotsetningene var som hardest på 1920-tallet pekte kong Haakon på Ap og Christian Hornsrud for å få dannet regjering. Innføringen av hovedavtalen i arbeidslivet, oppbyggingen av landet etter 1945 og kvinners inntog i arbeidslivet er alle byggesteiner i den norske, siviliserte levemåten. Det er i forlengelsen av disse tradisjonene vi må integrere nye landsmenn, enten de er muslimer, hinduer, polakker eller briter. Det er mye som mangler, men innenfor den konfliktdempende, inkluderende norske modellen er det fullt mulig å få med alle grupper. Det viktigste forsvaret mot Anders Behring Breivik og hans likemenn kan aldri bli våpen og sperringer, men troen på at det demokratiske systemet fungerer.

Og de som ennå dyrker hatet bør ta seg tid til å høre på historiene fra Utøya. Ungdom som døde for andre og campingturister som risikerte livene sine for å redde svømmende AUF-ere, vil for alltid bli stående som et bilde på solidariteten fra 22. juli.