Viser arkivet for stikkord berisha

Breddefotballens triumf?

Det vakte oppsikt da Jan Bøhler, den politikeren i Arbeiderpartiet som står nærmest de gamle Haakon Lie-idealene, brukte helgen til å skyte ned en kjepphest. Bøhler er tydeligvis så fornøyd med å lære barnebarnet sitt å skyte ball med strak vrist, at han utfordrer Fotballforbundets idé om breddefotball. Den grunnleggende tanken er at barnefotballen varer til og med det året ungene er 12 år, der det spilles syverfotball, ikke noteres resultater eller toppes lag. Bøhlers barnebarn er gjerne så lovende at den lysende karrieren opp til Vålerengas A-lag trues av mindre talentfulle unger som strengt tatt står i veien? Bøhler er langt fra alene om å tenke den tanken.

Uheldigvis for Jan Bøhler var han maksimalt bak mål med sitt angrep på breddetankegangen i norsk fotball. På grunn av – her vil gjerne Bøhler mene på tross av – NFFs alle skal med-tankegang fikk Norges U21-landslag bronsemedalje i EM etter blant annet å ha knust Frankrike i kvalifiseringen og sendt England hjem i skam i mesterskapet. U21-spillerne har sjarmert alle som liker fotball. De spiller med glede, humør og alt annet A-landslaget ikke står for. Valon Berisha, Yann-Erik de Lanley og Arild Østbø er lokale eksempler på at det er mulig å nå veldig langt selv om knottelagene deres ikke fikk resultatene sine offentliggjort.

Jan Bøhler kunne hatt litt rett, men han er en av utallige fotballfedre og -bestefedre som unngår å sette seg inn i hvordan klubbene jobber. Alle drømmer om å finne gullet, gjerne talenter som brødrene Berisha, men de finnes det ikke en gang en håndfull av i Rogaland per årgang. Går det så an å lage et system som ser de potensielle stjernene som gjerne begynner å funkle i 13-14-årsalderen, samtidig som guttene og jentene som ikke har ambisjoner om noe annet enn å ha det kjekt med kameratene, også får være med? Skal det være slik at fotballen må hive ut alle som ikke ser ut som den neste de Lanley når de er 11 år?

Svaret er at mye er mulig i dagens fotballregime. De fleste klubbene av en viss størrelse tilbyr fotballfritidsordninger (FFO) der de som vil kan trene organisert etter skoletid, samtidig som det tilbys leksehjelp. Ikke nok med det, fra tiårsalderen tilbys det gjerne hospitering på lag i årgangen over for å gi ekstra utfordringer. Poenget med modellen – som mange lokale klubber bruker – er at de som vil spille mye fotball, skal få et tilbud. Og ikke overraskende er det en sammenheng mellom viljen til å spille mye fotball og talent til å spille fotball.

Bøhlers manglende sans for nyanser er typisk for alle som bommer på målet i debatten om topp og bredde i fotballen. Mens jubelbruset fra U21-karene i Tel Aviv ennå er hørbart, er det hver dag unger som går fra fotball til passivitet og PlayStation. De ble heller ikke den neste Berisha, men de kunne hatt det kjekt med fotball. Disse ungene er problemet, talentene vil alltid komme seg opp og fram.

Gåten ved navn Viking

Norsk fotballs største gåte er ikke hvorfor landslaget er rangert blant verdens beste, men hvorfor Viking ligger sist på tabellen – under underdogs som Sarpsborg 08 og Sogndal. Tilsynelatende er alt på stell i Jåttåvågen: Kompetente folk, et stadion og treningsanlegg i toppklasse, en historie bare Rosenborg kan matche og et navn som er kjent og respektert i alle kriker og kroker av landet. Og selv om resultatene etter bronsemedaljen i 2007 har vært depressive, har den sportslige ledelsen foretatt strategiske valg som virker fornuftige. Det er satset på fotballakademier for de yngre årgangene, klubben har et talentarbeid som få i Norge gjør Viking etter, og på toppen slippes det gjerne til unge, lokale talenter som Valon Berisha og Yann-Erik de Lanley. Viking har til og med tatt innover seg at klubben har vært for lukket og humørløs. Bare for et par dager siden ble det vist vilje til både selvkritikk og lått og løye da det jyselige bilvraket til kunstneren Jimmie Durham ble fjernet fra stadionet.

Gjennom årene som sportsdirektør fram til avgangen i går har Egil Østenstad fått en topplederutdannelse av den ekstreme typen. Uten annen yrkeserfaring enn å være hardtarbeidende spiss har Karmøy-karen stått oppreist gjennom diverse mediestormer, mer eller mindre intelligente nettdebatter og pågående spørsmål fra en kritisk lokalpresse. Østenstad kan kritiseres for ikke å ha vært like heldig på overgangsmarkedet som konkurrentene, men da skal det også huskes at samme mann i fjor fikk ros for å signere gode navn som Nevland, Jarstein og Ingelsten. Når karakterene deles ut må selvsagt Østenstad få sin store del av æren for talentarbeidet til Viking.

Det er voksent gjort av Egil Østenstad å tre til side når han ser at det er behov for nye ideer som kan løfte klubben, men at styrelederen vraker stadionkunsten og sportsdirektøren vraker seg selv, hjelper ikke på tabellsituasjonen til landets dårligste eliteserielag. Viking gjorde for en tid tilbake et solid forsøk på å finne seg selv og å definere den blå tråden i klubben. Dét arbeidet bør gjenopptas.

Mindre klubber har det langt lettere – der er alt utenom nedrykk suksess. I Viking virker alt fra fjerdeplass og nedover som bensin på et bål av misnøye fra et kresent publikum. Det kan være banalt, men vi tror svaret på Vikings problem er utålmodigheten. Det ytre presset har ført til et kortsiktig resultatjag som har drevet klubben fra trener til trener uten hell. I klubber med suksess har kontinuitet vært stikkord, i Manchester United var Alex Ferguson manager i seks år før han hentet hjem det første gullet. Selv om det er lenge siden 1991 er det viktig å la Viking bruke tid på å bygge fotballsuksessen Stavanger ønsker.