Viser arkivet for januar, 2014

Kulturhusets gjenfødelse

Helt siden åpningen i 1987 har Kulturhuset på Sølvberget kjempet for å finne seg selv. Huset er blitt priset for sin arkitektur, trolig uten at juryen i A. C. Houens fond for god arkitektur tok seg bryet med å gå inn i bygningen. Det har vært noe knugende over huset, og innimellom har Kulturhuset slitt med å fortelle omverdenen hva det egentlig er. Kino, bibliotek, kafé, ja vel, men nokså utilgjengelig for den som ikke er kjent på Sølvberget.

Lørdagens nyåpning av biblioteket betyr at Sølvberget har gjenfødt seg selv. Det er blitt et åpnere og vennligere hus etter at biblioteket har fått et nytt trappeløp og flyttet flere tjenester og tilbud ned til første etasje. I stedet for å komme inn i et inngangsparti som først og fremst ledet gjestene rett gjennom huset og til Breitorget, byr Kulturhuset etter ombyggingen inn på besøk.

Kulturhuset på Sølvberget har hatt en 26 år lang og trang fødsel fram til det endelig har en sammenheng mellom innhold og fysisk uttrykk. De som husker såpass langt tilbake minnes det beryktede «kulturhullet» – byggegropen som lå ved siden av Filmteatret i årevis fram til politikerne fant ut hva de skulle fylle det med. Etter åpningen i 1987 og omorganiseringen noen år senere, har innholdet i huset bortimot overgått forventningene. Kinoen har fornyet seg i takt med digitaliseringen og et mer kravstort publikum, mens den boklige delen av huset har gjort Stavanger til en by med mer enn oljeformuer og høy Porsche-faktor. Fribynettverket ICORN har sitt administrasjonssenter i Stavanger, og bidrar til at forfulgte forfattere får steder å skrive fritt. Kapittelfestivalen er Norges nest største – og uten å være påtrengende lokalpatriotisk – Norges mest spennende.

Stavangers satsing på biblioteket er ganske tøff, spesielt fordi nyåpningen falt sammen med et politisk utspill som blir oppfattet som et angrep på nettopp bibliotekene. I Klassekampen har statssekretær Knut Olav Åmås (H) foreslått at det kan være en god idé å fjerne krimbøker fra innkjøpsordningen – fordi de klarer seg godt på egen hånd. I 2014-statsbudsjettet er bevilgningene til språk, litteratur og bibliotekformål i Norsk Kulturfond kuttet med 10 millioner kroner.

Utspillet får et bortimot komisk skjær over seg når statssekretærens partifelle – Christine Sagen Helgø – dagen etterpå nyåpner et bibliotek som er pusset opp for 25 millioner kroner. Helgøs klare ord var at biblioteket skal være for alle, mens Kulturdepartementet samtidig markerer en innsnevring og en detaljstyring som er uvant fra Høyre-hold. Bibliotekene er ved siden av skolene livsnerver i et moderne samfunn, ikke minst fordi de er utjevnende. Enkel og gratis tilegning av informasjon og kunnskap er viktigere enn noensinne – ellers blir «kampen om de gode hjernene» og «kunnskapssamfunnet» bare politiske festtaler.

__


Ordfører Christine Sagen Helgø åpnet det nyoppussede biblioteket på lørdag. Foto: Roy Storvik

Bare avmakt i denne sal?

Det har lenge vært gyldig teori at problemer kan løses med omorganisering. Har en bedrift et problem, kan det være en løsning å svi av noen millioner på konsulenter som snur det meste på hodet, tegner et nytt organisasjonskart og finner opp noen nye stillinger. I likhet med nisser har gamle problemer en tendens til å bli med på lasset.

Heldigvis har politikken vært forskånet fra mckinseyfiseringen som har ridd næringslivet. Demokratiet baseres på at det har innebygde mekanismer for kontroll, innsyn, konfliktdemping og hensyn til mindretall. Mens en kommune eller stat har som mål å gi innbyggerne gode tjenester, beskytte og utdanne dem, har en bedrift som mål å skape størst mulig overskudd. Dette aspektet glemmes av og til når enkelte politikere vil avvikle formannskapsmodellen og innføre parlamentarisme. Styreformen har vært en suksess i Norge siden 1884, så hvilke grunner har egentlig politikerne for å innføre det samme systemet i kommunene, som har brukt formannskapslovene siden 1837?

Enkeltsaker som kjøkken eller ikke kjøkken på et sykehjem, godkjenning av utleieleiligheter og føljetongen rundt eksproprieringer, har fått enkeltpolitikere til å skylde på systemet. Det finnes opplagt saker der byråkratene har overstyrt politikerne, men slike saker finnes uansett styreform. Siden slutten av 1990-tallet har Frp hetset «skredder- og veverøkonomene» i Finansdepartementet. Riktig nok lyder pipen helt annerledes med Siv Jensen som finansminister, men byråkraters tendens til å overstyre finnes også i det parlamentariske systemet. Slik er det når tung fagkompetanse møter folket gjennom politikerne.

Flertallsstyret i Stavanger besto av Høyre, KrF, Venstre, Sp og Pensjonistpartiet da bystyret konstituerte seg høsten 2011, og flertallet var minimalt. Koalisjonen er styrket med Ap-utbryterne Hilde Karlsen og Anne Torill Stensberg Lura, likevel er det ikke til å komme forbi at Christine Sagen Helgø har andre styringsutfordringer enn forgjenger Leif Johan Sevland. Sistnevnte hentet på forskjellige måter støtte fra enten Ap eller Frp i sine ordførerperioder, mens Helgø må forholde seg til Ap og Frp som opposisjonspartier. Dagens koalisjon hviler på et tynnere maktgrunnlag, ikke fordi det er en systemfeil, men fordi velgerne vil det slik. Politisk styring er også personavhengig. I Sandnes glir samarbeidet bedre etter at ny ordfører, ny varaordfører og ny rådmann kom på plass, og politikerne bør gjerne stille seg spørsmålet om det er noe poeng i å innføre parlamentarisme nå når gaukebyen ser ut til å være på g.

Stavangers styresett er modent for reformer, men da bør politikerne justere på andre måter – ved for eksempel å overta innstillingsretten. Å innføre et styresett som setter mindretallet ut av spill, innfører en ny politisk klasse og foretar flere avgjørelser i de lukkede rom, vil være et demokratisk tilbakeskritt.

FORMANNSKAPSSALEN: Kommunen har styrt etter de samme prinsippene siden 1837. Nå diskuterer politikerne i Stavanger om formannskapsmodellen bør avløses av parlamentarisme. Foto: Roy Storvik

Når galt går verre for SV

Senterpartiet har hatt sin havarigruppe og SV sin analysegruppe. Mens førstnevnte juniorpartner har vært nådeløs med seg selv og ikke legger skjul på personmotsetninger i ledelsen, er SV langt mildere. SVs analysegruppe konkluderer med at det i hvert fall ikke er partileder Audun Lysbakkens feil at partiet fikk 4,1 prosent ved stortingsvalget i fjor. Det er til å forstå at analyseutvalget ikke ønsker å fôre pressen med opplagte konfliktvinklinger og prøver å styre søkelyset unna Lysbakken.

SV høres ut som Egil «Drillo» Olsen på sine siste dager, der dårlige resultater skyldtes alt mulig annet enn utøvernes prestasjoner. I SVs tilfelle skyldtes det at partiet ikke i stor nok grad evnet å utvikle nye, konkrete politiske forslag, og at energien i SV «vart nytta til å handtere dei debattane som dukkar opp kvar einskild dag». Denne selverkjennelsen er bortimot for en dødsdom over seg selv å regne. Hvilken nytte er det i et parti som ikke greier å hamre ut politiske forslag, samtidig som det klager på at det må bruke energi på å diskutere politikk hver dag? Når ble det egentlig et problem for politikere å diskutere politikk?

Audun Lysbakken gjorde en god figur i sitt eget hjemfylke og egen hjemby, men partilederens egeninnsats holdt ikke mål. Satt historien om Lysbakkens pengestøtte til Sosialistisk Ungdoms prosjekt Jenteforsvaret ennå i? Manglet Lysbakken forgjenger Kristin Halvorsens autoritet og gjennomslag utenfor eget parti? Dette kan være noen forklaringer på nedturen, flere ligger kanskje i at SV heller ikke sitter med eierskapet i saker som tradisjonelt har vært deres egne.
Stans av konsekvensutredning i Lofoten, Vesterålen og Senja har vært en vinnersak for miljøbevegelsen og partiene med mest grønt i logoen. SV har stått opp i miljømotstanden mot Ap, uten å høste velgere som takk. Ved siden av Venstre har Miljøpartiet De Grønne (MDG) meldt seg som enda en konkurrent til Lysbakkens gjeng. SV greide ikke å demme opp mot Ap på den ene siden, og heller ikke mot MDG på miljøsiden.

For SV har de åtte årene i regjering ikke bare ført til slitasje, det virker som om potensielle velgere knapt tror at partiet er i stand til å hale i land en eneste seier. En stor del av SVs valgnederlag må skyldes at det minste partiet i Stoltenberg-regjeringen ikke har greid å vise til seirer, men derimot vært med på militære operasjoner i Afghanistan og Libya. Ingen retorisk innpakning kan få SV-ere til å godta å bombetokt.

Audun Lysbakken, Kristin Halvorsen og Heikki Holmås da det ennå var noe å le av i SV. Foto: Heiko Junge, NTB Scanpix

Rogaland er ikke akkurat et SV-fylke (faktisk helt nede på 13. plass), men Hallgeir Langeland har hatt stor nok respekt i så mange miljøer at han gjennom flere valg har greid å komme seg inn på Stortinget i siste liten. Til tross for iherdige forsøk, greide ikke SV å sette kollektivtrafikk høyt nok på dagsorden – og miljøspørsmålet var ikke det mest aktuelle i jobbeåret 2013 i oljefylket Rogaland.

Angsten for ansvaret

En åpen og ærlig politimann står fram i Aftenbladet med sin oppgitthet og frustrasjon. Frontkollisjonen i Byfjordtunnelen om kvelden nyttårsaften, kostet ikke bare en kvinne livet og skadet to unge mennesker stygt. Ulykken viste at flere bilister bare kjørte forbi ulykkesstedet uten å sjekke om hjelpen deres trengtes. Kanskje den unge mannen på 19 år som ifølge NRK Rogaland gjorde en innsats på ulykkesstedet hadde trengt hjelp fra flere? Fagleder Jøran Solheim ber oss ta ansvar. Det gjør han rett i. Å stoppe for å hjelpe til på et ulykkessted er bokstavelig talt et spørsmål om liv og død.

Mennesker reagerer ulikt i kritiske situasjoner – som en frontkollisjon er. Det kan være ekstremt å se skadde og forulykkede på et ulykkessted, og det er menneskelig å reagere med apati. Noen er handlingens kvinner og menn, og greier å yte den førstehjelpen som trengs mens nødetatene er på vei. Poenget må være at alle som kommer til et ulykkessted har en forpliktelse – og til og med et juridisk ansvar – til å hjelpe. Er ambulanse, politi og brannvesen varslet? Er varseltrekanter satt opp og kan det gjøres forsøk på å stanse trafikken på en trygg måte?

Disse oppgavene og flere til, må gjøres på et ulykkessted, men da må vi som passerer utføre vår fordømte plikt og se til at de rette tingene blir gjort. I og rundt Byfjordtunnelen og andre sterkt trafikkerte veier i nærheten av Stavanger, vil nødetatene aldri være mange minutter unna. Den som hjelper vil selv bli assistert på telefon av godt utdannet personell i de avgjørende minuttene før ambulansefolk og lege kommer. Trygg Trafikks egne undersøkelser viser at det er svært sjelden vondt blir verre for en skadd person ved at forbipasserende hjelper til, enten det er ved å sørge for frie luftveier eller å holde kroppstemperaturen oppe.

Er det en skrudd redsel for ikke å «blande seg inn» som fører til situasjoner som ved Byfjordtunnelen nyttårsaften? Norge er heller ikke som USA, der det å gjøre feil ting til feil tid kan føre til søksmål og erstatningskrav. Er vi inne i en tid der jeget settes først uansett, og der andres tragedie bare blir en forstyrrelse på vei til ferja? Det er egentlig litt vanskelig å tro at egoismen har tatt overhånd i så stor grad. Både leteaksjoner og 22. juli-terroren viser at folk her i landet jevnt over stiller opp for hverandre.

Den juridiske plikten er klar og tydelig gjennom veitrafikkloven, og alle som har skaffet seg førerkort her i landet vet at det er en plikt å stoppe ved ulykker. Den moralske plikten til å hjelpe andre bør være så innlysende at den overskygger jussen, men det er gjerne lovens lange arm som bør gripe inn? Kan det avskrekke hvis politiet faktisk håndhever veitrafikklovens paragraf 12?
Eller det kan rett og slett være at flere av oss gjenoppfrisker førstehjelpskunnskapene våre med jevne mellomrom, slik at vi blir sikrere hjelpere på et ulykkessted?

_

__
De aller fleste kan gjøre nytte for seg på et ulykkessted før nødetatene kommer. Foto: Erik Holsvik