Viser arkivet for september, 2013

Makten, arven og Rettedal

Hele Rogaland leser er en del av arven etter kulturhovedstadsåret 2008, og et godt eksempel på at elleville prosjekter innimellom er liv laga. Tidligere har målet vært å få hele Stavanger og fra 2010 hele fylket, til å bøye seg over samme skjønnlitterære bok. Arild Rein med sin vekselvis utskjelte og kritikerroste Stavanger-trilogi og Einar O. Risa med «M. Kanne & Søn» har vært noen av bidragene. Årets utgivelse – «Makt, ofre og idioter» – er en tekstsamling som neppe fører til at alle rogalendinger fra Suldal til Stokka til Sokndal får en kollektiv leseopplevelse. Tante Gudrun i Stokkadalen har vanligvis ikke den store interessen for maktteoretikeren Max Weber, selv om hun kan la seg engasjere over Aslak Sira Myhre, Thomas Ergo og Sven Egil Omdal, som ikke overraskende har de tre lesverdigste bidragene. En antologi der den røde tråden i beste fall er løs, er kanskje ikke det helt rette formatet hvis målet skal være noe mer enn å sparke opp allerede åpne låvedører.

Maktdebatter i Rogaland begynner stort sett alltid med Arne Rettedal (1926–2001), Stavangers ordfører i oljealderens første år og kommunalminister for Kåre Willoch. Historisk er Rettedal forrige århundres viktigste rogalending, men når svært mange diskusjoner om makt på våre breddegrader tar utgangspunkt i en mann som var ferdig med den viktigste delen av sin politiske karriere i 1986, blir det en forskyvning av perspektiv. Og når Statoil, regjeringen eller den udefinerbare overmakten som bare kalles «Oslo» går oss imot, ropes det gjerne på en ny Arne Rettedal. Personer er alltid viktige for å forklare maktutøvelse, men når historiske personer skal brukes som svar på dagens spørsmål, blir perspektivet forskjøvet enda noen grader. Rettedal er viktig, Sevland var og er viktig, Wirak og Sagen Helgø er viktige, men enten maktpersonen er ordfører eller heter Helge Lund, fungerer vedkommende i en større sammenheng. Av og til er sammenhengene så åpenbare som at det er forbindelser mellom Høyre og næringslivet og mellom Ap og LO, andre ganger er makten skjult. Forresten: Å kritisere Høyre og Ap for forbindelser med henholdsvis næringslivet og LO er som å kjefte på sebraen fordi den har striper.

Dersom alle de gode kreftene som bidrar til Hele Rogaland leser-prosjektet virkelig vil avdekke makt, må de gjøre det grundigere enn det en antologi får til. Eventuelle rogalandske maktforskere bør legge lupen over makt som flytter fra de åpne rommene som kommunestyrer og andre kommunale utvalg, til mer lukkede rom i de interkommunale selskapene. Helge Lunds makt er mektig, men hva med alle smålundene medier og kritikere ikke har oversikt over? Opererer de i strukturer som går dypere enn de journalister raskt avdekker med noen søk i en database? Norge har vært gjennom to maktutredninger, kanskje det er på tide med en rogalandsk også?

Ernas vestlandske bølge

«Vestlandsopprør» er uttrykket som dukker opp når ordførere ikke får veistubben sin, eller næringslivstopper er sinte på rikspolitikere som bryr seg døyten om olje, gass, laks og annet vestlandsk som gir penger i kassen. Var 2013 året da vestlendingene gjorde opprør ved å stemme Høyre? Ikke engang avisene i Bergen falt for fristelsen det må ha vært å kjøre fram Erna Solberg som Vestlandets Jeanne d’Arc, men den nye høyrebølgen kommer unektelig fra vest.

Høyres opptur følger oljebeltet langs kysten på en måte som må uroe Ap-partisekretær Raymond Johansen også før 2017-valgkampen. Høyre-framgangen er spesielt stor i rike områder med befolkningsvekst og et næringsliv som går på olje og gass. I Rogaland er Høyre det eneste partiet som gjør et skikkelig byks (til 30,1 prosent). Partiet økte med 10,6 prosentpoeng i forhold til 2009-valget, vant ett ekstra mandat og står selvsagt bunnsolid i allerede blå kommuner som Stavanger, Sandnes og Sola. Miljøpartiet De Grønne fikk ikke stortingsrepresentant i Rogaland, men var nummer to i prosentmessig stemmevekst og havnet på 2,2 prosent. Høyres vekst skjer på bekostning av Frp (tilbake 7,7 prosentpoeng) og Ap (tilbake 3,4). Venstre gikk fram 0,1 prosentpoeng her i fylket og fikk utjevningsmandatet, mens KrF til tross for svak nedgang doblet til to mandater. Selv om sentrum fikk god mandatuttelling i Rogaland, er det bare Høyre som kan titulere seg som valgvinner. Også nordover langs oljebeltet ryddes det vekk høyreblå konfetti etter valgnatten. Hordaland Høyre fikk nesten identisk oppslutning som Rogaland, og Møre og Romsdal lå på 26,2 for Ernas horder.

Valgkartet er entydig i fargene: Lyselått i vestlandsfylkene med store byer og sterkt næringsliv, mens Ap fremdeles ligger på 40 + i innlandsfylker med svakere næringsliv og ofte negativ befolkningsutvikling. Det er lite nytt i at velgerne stemmer ut fra lommeboken og forventninger til egen økonomi. 2013-valget viste at velgerne tror på Ernas ord om at hun er styringsdyktig –

samtidig som de tror at hennes politikk gir dem mest penger igjen. Dette – og den underliggende følelsen av at Vestlandet bidrar med mer enn Vestlandet får tilbake – førte til et borgerlig flertall som til de grader skyldes Høyres framgang.

Strategen Raymond Johansen har sett vestlandifiseringen av politikken lenge. Mens Barack Obamas triumfer blant annet bygde på at hispanics og barn og barnebarn av eksilkubanere går til venstre, bygger Erna på at de befolkningsmessige og økonomiske vekstområdene går til Høyre. For Ap hjalp det ikke å sende Trond Giske i skytteltrafikk til Rogaland, legge fram en petroleumsmelding næringen likte eller å satse på ferjefritt E39. Høyre måtte tilnærme seg Aps politikk på mange områder for å få suksess etter havariet i forrige tiår. Nå ligger spenningen i om Ap ser at forskyvningen i norsk politikk både økonomisk og politisk går vestover.