Viser arkivet for august, 2013

Ansvaret for bilkøene

*

Stavanger-regionens bilkøer er tema på uendelige rekker av seminarer, politiske møter og nettdebatter. Køståingen er dokumentert så det holder, senest i undersøkelsen TNS Gallup utførte for NAF. I Stavanger har vi det verst – her går en firedel av reisetiden med til kø. Det blir heller ikke bedre med det første, mener bilistenes interesseorganisasjon. Takten i utbyggingen av veier, bane og sykkelstier holder ikke tritt med veksten. Hørt den før? Såpass ofte at problemstillingen bør snus på. Når så mange stamper i kø, må det vel være mulig å se etter alternativer? En av grunnene til morgenrushet skyldes et så enkelt faktum at én person = én bil. «Det er jo ikke alternativer», lyder innvendingene. Jo, alternativene finnes, men busstilbudet blir ikke bedre av at tusenvis av bilister hver morgen sitter i bilene sine.
Hva helgens store sykkelritt Tour de Fjords har med bilkøer å gjøre? Proffrittet førte til at trafikken stampet mer enn vanlig en fredag ettermiddag og kveld. Selvsagt kjedelig for den som står en halvtime i kø, ikke kommer tidsnok til middagen eller opplever å komme for seint til en avtale. Nettdebatter kan ofte være en god temperaturmåler, og fredag kokte det under topplokket hos mange. Rystende historier som han som satt i kø fra Storhaug til konserthuset i Bjergsted, for ikke å glemme alle som ikke ante hvorfor trafikken var ekstra stillestående. Det var jo ingen som hadde informert om syklistenes ferd gjennom gatene på forhånd? Og et sykkelritt som kanskje er den beste reklamen regionen får i år, er vel ikke mye verdt når noen bilister lider seg gjennom en halvtime i kø?
Stavanger-regionen har riktig nok et problem med trafikkavviklingen og lange og dyre køer, men hvor mye av det angivelige kaoset skyldes bilistenes rettighetstankegang? Å kjøre bil til og fra jobb, til og fra butikken og til og fra det meste, oppfattes åpenbart som en rettighet. Og den som har en rettighet vil ha garantier for at veiene er køfrie – noe som forutsetter at så få som mulig bruker rettighetene sine som bilist. Det var jo ikke mulig for bilisten som skulle til konserthuset å gå eller sykle? Det falt ikke de mange køståerne inn å forskyve fredagshandelen etter å ha blitt informert om Tour des Fjords i dager og uker?
Politikerne tør ikke si det, spesielt ikke i en valgkamp, men enten må vi tåle bilkøer, eller så må flere av oss la bilen stå og komme oss til jobb på andre måter. Stavanger og Sandnes har vokst med 50.000 nye innbyggere på 20 år uten at veikapasiteten er økt tilsvarende, og da er det grei logikk å lete etter alternativer. Mange må bruke bilen til og fra, enten fordi barn skal leveres i barnehager eller fordi rutetilbudet ikke treffer behovet. «Holdningsendring» høres formynderstat og frihetsberøvende ut, men det er gjerne dét som må til? En litt større vilje til å innse at alles rett til å kjøre bil når det måtte passe, uvegerlig fører til mer trafikk, køer og irritasjon?

Valgkampens «roughing»

Rogaland har ord på seg for å være et blåblått fylke. Det er sant, men alle sannheter har nyanser. Kyststripen fra Vest-Agder til Møre og Romsdal er historisk sett ikke Ap-land, selv om partiet har sterke enkeltkommuner i tradisjonelle industriområder. Bildet i Rogaland er slik at Høyre er sterkest i bykommunene, mens Frp dominerer i distriktskommunene i nordfylket. Det som ytterligere nyanserer bildet er at Ap har hatt en formidabel fart oppover i de siste valgene. Fra katastrofale 17,9 prosent i 2001-valget, til 24,6 i 2005 klatret partiet opp til 26,1 i valget for fire år siden. Bare Frp var større her i fylket med 26,5 prosent, mens Høyre var nede på 19,5. Kjeklingen mellom Eirin Sund og Ketil Solvik-Olsen – som kjenner hverandre godt fra Stortinget – viser at det store slaget i Rogaland først og fremst står mellom Ap og Frp.

Tallene kan bidra til å forklare en del av det sentrale Frp-politikere oppfatter som en skitten valgkamp fra Aps side. Ekstramandatet som Rogaland får i år på grunn av befolkningsveksten, gir Ap et lønnlig håp om å få inn LO-distriktssekretær Øystein Hansen inn på Stortinget. Hansen er også en politiker som kan gå inn på industriarbeidsplassene og med stor autoritet snakke folk fra å stemme Frp. Rogaland Aps oppsiktsvekkende aggressive kamp mot Frp kan også skyldes mannskapsskifte på toppen av listen til Rogaland Frp. Partinestleder Ketil Solvik-Olsen er Frps mest brukte debattant etter Siv Jensen, og har et skyhøyt aktivitetsnivå i valgkampen selv om han ikke tar gjenvalg. I hjemfylket er tredjekandidat Roy Steffensen den mest iherdige, mens listetopp Solveig Horne og Bente Thoresen på andreplass så langt i valgkampen har vært temmelig usynlige. Lykkes Eirin Sund å holde Solvik-Olsen opptatt med det som på ishockeyspråket kalles «roughing», blir det desto vanskeligere for andre Frp-ere å snakke politikk. Det kan fort bli slik at Frp står igjen og klager på stygt spill, mens Ap stikker av med pucken.

Det er ikke noe nytt at det takles hardt i valgkamper. Spesielt Frp-apparatet er klar over at Jens Stoltenberg kan være et råskinn i debatter, og at en viktig del av taktikken er å vippe motstanderen av pinnen. Erna Solberg var nær ved å bli amper i statsministerduellen på NRK fra Arendal, mens Siv Jensen åpenbart har lært å unngå Stoltenberg-fellene. På lokalplan tyder mye derimot på at Frp litt for lett går på Aps åpenbare invitter til politisk roughing.

Taktikken har selvsagt en bakside for Ap. Toppkvintetten er drillet på overordnede politiske spørsmål som skatt og arbeidsmiljølov, men sliter med å sett ord på de lokale sakene. Å legge til rette for petroleumsnæringen er viktig for fylket, men er ingen kampsak å vinne et valg på. Å ordne opp i boligmarkedet er lettere sagt enn gjort fordi verktøyene mangler, mens Ap i likhet med en del andre fylkespartier sliter med troverdigheten på kollektivområdet.

I skyggen av Jens og Erna

Norske mediehus er stinne av politiske nerder som egentlig ser på stortingsvalgene som et litt kjedelig mellomspill mellom hvert amerikanske presidentvalg. Andre forklaringer kan det ikke være på NRKs og TV 2s valgprioriteringer. De to store kanalene satser alt på Jens vs. Erna-dueller før 9. september – ifølge NRK er det visstnok seks av sorten før folket går til stemmeurnene. Rett skal være rett, innimellom får vi seere noen Jens vs. Siv-dueller også.

Helt siden John F. Kennedys episke TV-duell mot Richard M. Nixon i 1960 har kandidat mot kandidat i studioenes varme og avslørende lys vært det ene store. Drømmen er en duell som kan avgjøre valget, et oppgjør der den ene vippes så voldsomt av pinnen at TV-kanalen får opphøyd sin egen posisjon til historiske høyder. I 1960 endte Kennedy vs. Nixon med et svett nederlag for sistnevnte. Den dypt trøblete visepresident Nixon nektet å la seg sminke, og støtte fra seg tusenvis av velgere da ansiktet hans glinset av svette. Den unge, pene Kennedy hadde like overlegent spill mot Nixon som Obama hadde mot McCain 47 år senere. Synet av en ungdommelig Obama (som har som varemerke å løpe inn på scenen for å vise sin ungdom) mot en aldrende mann som ikke greier å løfte armene, var rått parti.

Slike dueller vil vi aldri få i Norge. En slags iboende norsk anstendighet gjør at partiene aldri vil spille så hemningsløst på utseende som amerikanerne gjør. Det viktigste poenget er kanskje at statsministerduellene tildekker hva vi egentlig skal gjøre 9. september. I USA stemmes det på presidentkandidater som et helt og digert land har til felles, i Norge stemmer vi på stortingskandidater som er på valg i sine fylker. Statsminister og regjering utgår fra Stortinget når det er klart hvilke partier som får flertall. Dette nokså opplagte trekket ved norsk demokrati ser NRK og TV 2 ut til å ha glemt. Som kanskje kjent stiller Jens Stoltenberg til valg for Oslo Ap, mens Erna Solberg er nummer en på Hordaland Høyres stortingsvalgliste.

TV-kanaler tar sine selvstendige, redaksjonelle avgjørelser når valgdekningen planlegges, men de tyngste mediene skaper demokratiske problemer når de hopper over premissene i norsk politikk og parlamentarisme. For politikere er valgkampen avgjørende uker for å få ut politikken sin, og ikke minst for å vise velgerne hvem de er. Partiene kan ha et kobbel av dyktige stortingskandidater der ute som aldri blir synlige i skyggen av Jens og Erna. Medienes samfunnsansvar går blant annet ut på å la leserne/velgerne gjøre seg opp en mening om hvem de skal stemme på, og et slikt ansvar oppfylles ikke i dag.

Amerikanisert opptatthet av duellen mellom de to toppkandidatene fører til at valgkampen blir flat og forutsigbar, samtidig som andre trender enn Høyres framgang og Aps trøbbel tildekkes. Det er grenser for hvor kjekt det er å se Jens Stoltenberg og Erna Solberg i TV-dramaturgi.

RA, Tajik og pressestøtten

Hadia Tajik (Ap) er bekymret for framtiden til RA og andre økonomisk pressede aviser. Hun frykter at kuttforslagene Høyre og Frp har kommet med på henholdsvis 100 og 180 millioner kroner, vil bety nedleggelse av RA og mellom 50 og 70 andre aviser. Fører Tajiks uro til at Ap gjør noe med mediepolitikken sin, åtte år etter at Soria Moria-erklæringen fastslo at pressestøtten skal økes?

Kulturministerens uttalelser er basert på Medietilsynets beregninger, som har vært kjent en stund. Nå er de gjentatt i Aftenbladet etter at RAs 2012-resultat på minus 7,2 millioner kroner ble kjent. Operasjonen for å rette opp økonomien ble påbegynt i fjor høst. På kostnadssiden har RA foretatt store kutt, blant annet i antall årsverk. Ikke fordi vi har en eneste medarbeider å miste, men fordi personal ved siden av distribusjon og trykk utgjør de største kostnadene. Grepene som er gjort på kostnadssiden og flere tiltak for å øke inntektene, gjør at RA i dag har en drift som forhåpentligvis tar oss fra negative til positive tall i 2013-resultatet. Leserne kan forsikres om at de 35 medarbeiderne som er igjen jobber hardt og entusiastisk hver dag for å gi ut avisen – og forhindre avismonopol i Stavanger.

Flere har nok oppfattet meg som i overkant optimistisk da jeg uttalte til Aftenbladet at en blå regjering ikke nødvendigvis betyr kutt i pressestøtten. Antakelsen bunner i noen års erfaring med avstand mellom politiske ord og handling. For; hvis Tajik er så bekymret for RA, hvorfor har ikke de rødgrønne økt produksjonsstøtten – den direkte delen av pressestøtten på 300 millioner kroner i året? RA mottar 12 av disse millionene, mens den indirekte støtten via momsfritak er på 1,7 milliarder. Først nå – rett før valgkampen – passer det å sette mediepolitikk på dagsorden. I mellomtiden har bransjen ropt lenge om viktige avklaringer. Bransjen anbefaler åtte prosent moms for både papir- og digitalprodukter (mot 0 og 25 i dag), men regjeringen lar spørsmålet sveve et sted mellom Soria Moria og Brussel. For avisutgivere som prøver å få inntekter via produkter som nett- og e-aviser, er digitalmomsen en gedigen bremsekloss. Her kunne Hadia Tajik ha handlet og innfridd de store forventningene mange har til henne.

Én ting skal kulturministeren ha. Hun har signalisert endring av regelen som gjør at pressestøtteaviser som RA kan betale utbytte. Forbudet har ingen prinsipiell bakgrunn (statsstøttede ferjerederier kan betale utbytte til eierne), men stammer fra den tiden da Dagens Næringsliv gikk med kjempeoverskudd, betalte utbytte til eierne og samtidig mottok pressestøtte. Oppmykningen av Lex Dagens Næringsliv er et viktig grep som hjelper RA i jakten på nye og flere eiere.

Truslene mot RA og andre aviser har ikke bare blåfarge. En mediepolitikk som har gått ut på å sitte stille mens den digitale revolusjonen dundrer av gårde, er også truende.