Viser arkivet for juni, 2013

Gratulerer med dagen!

Da Dag Terje Klarp Solvang la ut meldingen om sin 13. bryllupsdag med Bent Høie, var det en av mange Facebook-oppdateringer om stort og smått den dagen. Ett av Stavangers mest kjente par er respektert i de fleste kretser som dyktige politikere – at de i tillegg er homofile har omtrent like stor nyhetsinteresse som at det regner 17. mai. Etter hvert som ekteskapsloven har vart og kjønnsnøytrale ekteskap er en vanlig foreteelse, begynner homofili å få en befriende normalitet over seg. Homofile kvinner og menn kan være først og fremst kvinner og menn – uten nødvendigvis å ta rollen som homoaktivister.

Bildet ble splintret av Facebook-oppdateringen noen hakk under gladmeldingen om paret som feirer sin 13. bryllupsdag. I enkelte kristenkretser diskuteres om det er riktig eller galt å «gå i homofilt ‘bryllaup’, fordi det bryt med Guds vilje og skaparordning», som det heter i en kommentar i kristenavisen Dagen. Retorikken er av den ekstreme og bitre typen som ellers bare finnes hos den tapende part etter en krig. «Ekteskapslova» i hermetegn, og «kjønnsnøytral» er byttet ut med «kjønnslikegyldig». Kommentatoren har satt seg til rette i sitt ekkokammer og hamret løs etter at KrF-leder Knut Arild Hareide og kona Lisa Marie var gjester i et bryllup, eller «bryllaup» som det heter når det er mørke hele dagen. I likhet med ganske mange av oss har Knut Arild og Lisa Marie homofile venner som gifter seg. «Er det rett å vera med på å velsigna og kastet glans over det som Guds ord fordømmer – ja, som Bibelen faktisk seier fører i fortapinga?» KrF er som kjent mot ekteskapsloven, men hvor konsekvent skal partilederen være? Skal han si nei til vennenes invitasjon, eller kan han gå dit som privatperson og være vitne til en handling som «er under Guds dom med tanke på frelsesspørsmålet»?

Det eneste nyttige med Dagen-kommentatorens utbrudd er at skriveriene er en påminnelse om at samfunnet er kommet langt i sin toleranse, men at det fremdeles finnes så ytterliggående kristenkonservative at de ofrer vennskap og familiebånd for middelalderske prinsipper. KrF har sitt legitime politiske standpunkt, men kristenmiljøet får et problem hvis liv og lære-sammenhengen skal trumfe alt. Det kan fort bli problemer for fundamentalistene hvis KrF og Høyre havner i samme regjering. Her kan Hareide og andre KrF-politikere komme til å styre landet sammen med Bent Høie og andre homofile Høyre-politikere. Kan de regjere nasjonen uten å pådra seg Dagens dommedagskommentarer?

Det er flere enn Knut Arild Hareide som får invitasjoner til brylluper der et homofilt par sier ja til hverandre. Forhåpentligvis har de fleste – i likhet med KrF-lederen – vett og forstand til å sette mennesker foran prinsipper, enten de er religiøst eller politisk funderte. Det er nesten bare i kristenkonservative Dagen det er gammeltestamentlig mørke hele året.

Historieløs partileder

«Det er en katastrofe for norsk økonomi at vi utdanner folk til oljen, og ikke satser tyngre innen fornybar energi.» Sitatet er fra Venstre-leder Trine Skei Grande og ble ifølge Dagens Næringsliv avlevert til et seminar for høyere utdannelse. Uttalelsen er såpass kunnskapsløs at en som tror at hun skal bli kunnskapsminister til høsten, snarest bør oppsøke flere gode råd. Det ene rådet bør dreie seg om hvordan Venstres partileder skal unngå Rogaland og Hordaland i valgkampen. Fylkene som ellers har vært Venstre-bastioner – i den grad partiet holder seg med den slags – har som kjent sterke interesser i næringen Grande avviklet på et seminar. Venstre kan få en tung valgkamp i vest når partilederen tråkker i salaten så oljen skvetter.

Grande representerer en kunnskapsløshet som er utbredt i såkalt sentrale politiske miljøer. Der er oppfatningen at oljenæringen tilfløt landet fordi vi har flaks, i tillegg til at den er skitten, lavteknologisk og døende. Det som ikke henger på greip i Grandes uttalelser er at hun tilsynelatende er blank på viktige felt i norsk økonomisk historie. Norge er blitt en sterk oljenasjon fordi vi har god utdannelse av sjøfolk, mekanisk industri og ingeniører og geologer. Oljenæringen kom raskt på beina i Norge fordi vi allerede hadde sjøfolkene som kunne jobbe på plattform, verksteder og verft til å lage rigger og utstyr, ingeniører til å designe riggene og geologer til å finne feltene. Det var ikke slik at regjeringen på slutten av 60-tallet vedtok å opprette petroleumsrettet utdannelse fordi det var funnet olje. Slik tankegang hører bare hjemme i Trine Skei Grandes verden.

Det er ikke uten grunn at det var Statoil som sammen med Statkraft bygget havvindmøllene på Sheringham Shoal utenfor den engelske kysten. Statkraft er gode på vind og strøm, Statoil på installasjoner til havs. På landjorden ser vi det samme: Teknologi som er utviklet av oljebransjen er overførbar til vindkraft. Ikke bare teknologi, men også finansiering av alternativ energi bygges på et petroleumsfundament. Slike skifter burde Venstre-lederen, som attpåtil er lærer med historie i fagkretsen, ha fått med seg. Vindkraftbransjen er selvsagt like lite avhengig av at det opprettes vindkraftingeniørutdannelser, som overgangen fra seil til dampmotorer ventet på at utdanningsløpene for dampingeniører var lagt. Det samme bildet kan tegnes opp for gass, der kompetanse om dagens løsninger er viktig i utviklingen av hydrogenbiler som ikke slipper ut annet enn vann.

Venstre-lederen er dessverre en del av tulledebatten der politikere tror de kan vedta hva vi skal leve av i morgen. Troen hennes på at politikere i 2013 kan bestemme når oljealderen er slutt, må i beste fall sies å være naiv. Hvis det skulle gå slik at Trine Skei Grande blir kunnskapsminister i høst, bør hun snarest oppsøke elementær kunnskap om næringsliv og utdannelse.

Breddefotballens triumf?

Det vakte oppsikt da Jan Bøhler, den politikeren i Arbeiderpartiet som står nærmest de gamle Haakon Lie-idealene, brukte helgen til å skyte ned en kjepphest. Bøhler er tydeligvis så fornøyd med å lære barnebarnet sitt å skyte ball med strak vrist, at han utfordrer Fotballforbundets idé om breddefotball. Den grunnleggende tanken er at barnefotballen varer til og med det året ungene er 12 år, der det spilles syverfotball, ikke noteres resultater eller toppes lag. Bøhlers barnebarn er gjerne så lovende at den lysende karrieren opp til Vålerengas A-lag trues av mindre talentfulle unger som strengt tatt står i veien? Bøhler er langt fra alene om å tenke den tanken.

Uheldigvis for Jan Bøhler var han maksimalt bak mål med sitt angrep på breddetankegangen i norsk fotball. På grunn av – her vil gjerne Bøhler mene på tross av – NFFs alle skal med-tankegang fikk Norges U21-landslag bronsemedalje i EM etter blant annet å ha knust Frankrike i kvalifiseringen og sendt England hjem i skam i mesterskapet. U21-spillerne har sjarmert alle som liker fotball. De spiller med glede, humør og alt annet A-landslaget ikke står for. Valon Berisha, Yann-Erik de Lanley og Arild Østbø er lokale eksempler på at det er mulig å nå veldig langt selv om knottelagene deres ikke fikk resultatene sine offentliggjort.

Jan Bøhler kunne hatt litt rett, men han er en av utallige fotballfedre og -bestefedre som unngår å sette seg inn i hvordan klubbene jobber. Alle drømmer om å finne gullet, gjerne talenter som brødrene Berisha, men de finnes det ikke en gang en håndfull av i Rogaland per årgang. Går det så an å lage et system som ser de potensielle stjernene som gjerne begynner å funkle i 13-14-årsalderen, samtidig som guttene og jentene som ikke har ambisjoner om noe annet enn å ha det kjekt med kameratene, også får være med? Skal det være slik at fotballen må hive ut alle som ikke ser ut som den neste de Lanley når de er 11 år?

Svaret er at mye er mulig i dagens fotballregime. De fleste klubbene av en viss størrelse tilbyr fotballfritidsordninger (FFO) der de som vil kan trene organisert etter skoletid, samtidig som det tilbys leksehjelp. Ikke nok med det, fra tiårsalderen tilbys det gjerne hospitering på lag i årgangen over for å gi ekstra utfordringer. Poenget med modellen – som mange lokale klubber bruker – er at de som vil spille mye fotball, skal få et tilbud. Og ikke overraskende er det en sammenheng mellom viljen til å spille mye fotball og talent til å spille fotball.

Bøhlers manglende sans for nyanser er typisk for alle som bommer på målet i debatten om topp og bredde i fotballen. Mens jubelbruset fra U21-karene i Tel Aviv ennå er hørbart, er det hver dag unger som går fra fotball til passivitet og PlayStation. De ble heller ikke den neste Berisha, men de kunne hatt det kjekt med fotball. Disse ungene er problemet, talentene vil alltid komme seg opp og fram.

Ingen sak for Bergen

Dommerne, forsvarerne og aktoratet er i gang med å forberede innsidesakens andre del. Ankesaken mot blant andre Acta-gründer Fred Ingebrigtsen blir en maratonforestilling i særklasse. Når lagmannsretten settes 1. september, skal partene møtes over fire rettsdager per uke i åtte måneder. Første runde i forbindelse med ankebehandlingen finner sted i Gulatings lokaler i Bergen, etter at samtlige tiltalte unntatt én har anket på at saken skulle ha vært avvist på grunn av manglende konkretisering av tiltalen.

Det vil være en banalisering av en alvorlig sak å gjøre innsideprosessen til en byrivalisering mellom Bergen og Stavanger, men akkurat det er faktisk lagdommer Nina Cath. Noss i ferd med å gjøre. Som saksforberedende dommer viser Noss til domstollovens paragraf 18, som gir anledning til å sette rett på et annet sted i lagsognet. Siden Bergen og Stavanger er i samme lagsogn, er det altså en 20 mils forflytning nordover dommer Noss har i tankene. Den saksforberedende dommeren er forbilledlig uklar om grunnen, utover at det er «hensiktsmessig». Denne vagheten åpner opp for spekulasjoner om hvorvidt innsidesaken er for stor til å bli behandlet i Stavanger.
For bergensbosatte dommere er det mest bekvemt å dra til den grandiose rettsbygningen midt i Bergen sentrum. For flere av forsvarerne og aktoratet er det sikkert ett fett om de bor på hotell i Bergen eller Stavanger i åtte måneder, men for de tiltalte, vitnene og offentligheten er det ikke det samme hvor saken settes. Ikke at det er verre å stå tiltalt i Bergen enn Stavanger, men det kan være en tilleggsbelastning for de tiltalte å leve vekke fra familiene sine i så lang tid. Det er mange tungt belastende sider ved innsidesaken, uten at Gulatings saksforberedende dommer trenger å gjøre vondt verre. I denne som andre saker er det et overordnet prinsipp at de tiltalte er uskyldige inntil det motsatte er bevist.

Selv om Acta var et nasjonalt og etter hvert også skandinavisk selskap, er interessen for saken lokal. Med unntak av Dagens Næringsliv er det bare Stavangers to dagsaviser som har fulgt innsidesaken fra dag til dag. Et åtte måneders rettsmaraton i Bergen kan ikke dekkes like tett som om saken hadde gått i Stavanger, og hensynet til offentligheten bør også veie tungt når Gulating skal velge om saken går nord eller sør i lagsognet. Manglende journalistisk dekning av rettssaken kan også bli et problem for de tiltalte hvis argumenter som går i deres favør ikke fanges like godt opp.

Lagdommer Noss’ «hensiktsmessighet» har kanskje også noe med plassmangel å gjøre. Tinghuset i Stavanger har vært for lite i mange år, og tingrettsbehandlingen av innsidesaken var i Handelens Hus, mens Nokas-rettssakene måtte gå i et forsamlingslokale på Forus. Det vil være feil hvis en langdryg planlegging av nytt tinghus avgjør om en så alvorlig straffesak skal gå i Stavanger eller Bergen.

Gratulerer, Grete Faremo

I går var dagen hele Norge skulle feire at det er 100 år siden kvinner fikk stemmerett. Feiringen ble avbrutt av singlende glass og lommelykter i nattemørket. Klokken 01.30 brøt politiet seg inn for å hente en statsløs palestinsk asylsøkerfamilie som har bodd i Sandnes i ti år. Fire barn som ikke kjenner til noe annet land enn Norge, må ut fordi faren har gitt falske opplysninger om identiteten sin.

Justisminister Grete Faremo har det med å gjemme seg bak statssekretær Pål K. Lønseth i asylsaker, og det vil være fåfengt å tro at hun gjør noe annet enn å sende ut apparatsjiken for å kverne gjennom argumentasjonsrekken sin denne gangen også. Feilen regjeringen har gjort i asylpolitikken er å bytte politikk ut med juss ut fra forestillingen om at politikere ikke skal saksbehandle. Dermed kan pekefingeren rettes mot far Ibrahim som ikke oppfylte formalia for asylsøkere, uten at politikere flest kan reagere. Likhet for loven er viktig, men når loven straffer barna hardere enn «forbryterske» foreldre, virker loven mot sin hensikt. Dette prinsippet tåkelegges effektivt når politikerne har outsourcet justispolitikken til juristene.

For Ap er det blitt så viktig å unngå anklager om å være «soft on crime» i asylpolitikken, at det knapt er mulig å se forskjell på Grete Faremo og Per Sandberg. Det kan være stemmer å vinne for Frp hvis asylpolitikken skulle bli human og ta hensyn til at familien Ibrahim har ventet på en avgjørelse i ti år. Av den grunn brukes det politimetoder som palestinere på Vestbredden og i Gaza kjenner godt til, men Norge har vært forskånet for siden krigen. Det kunne vært interessant å få Faremo til å si noe vettugt om hvorfor det er nødvendig å la politifolk skremme vettet av barn ved å knuse seg inn i en leilighet midt på natten. Dessverre kommer statssekretær Lønseth til å trøtte ut omgivelsene med formaljuss helt til ingen orker å høre mer. Formaljussen kommer ikke familien Ibrahim til gode. De blir kastet ut uken før Oslo tingrett skal prøve utvisningsvedtaket.

«Barns beste» er et prinsipp som er gyldig i andre saker enn tilfellene der mindreårige skal hives ut av landet. Familien Ibrahims overtredelse var at fars sudanske pass nylig ble funnet under en husransakelse – slik at asylgrunnlaget var vekke. Det er åpenbart en fordel å ha systemer som stanser falske asylsøkere, men å være på flukt fra en farlig tilværelse innebærer i seg selv en del omgåelser av formalia – som å eie pass en ikke bør eie. Til syvende og sist gjør politikerne et valg når politistatmetode trumfer «barns beste»-prinsippet, og når Stortinget venter på å behandle meldingen «Barn på flukt» der håndteringen av lengeværende barn skal evalueres.

Neda Ibrahim (12) rørte ved folk med setningen «jeg liker Norge, men Norge liker ikke meg». Norge liker deg, Neda. Stemmen din blir ekstra tydelig på det som skulle ha vært en norsk festdag.

OL-dopet hovedstad

Mens resten av landet holder på med sitt, er den uhellige alliansen av idrettstopper og Oslo-politikere i ferd med å bygge et uimotståelig reisverk av argumenter for at hovedstaden skal søke om å få vinter-OL 2022. Ett av kronargumentene for å gi arrangementet til minst 30 milliarder kroner statsstøtte, er at det er så tungt å være hovedstad at Oslo trenger å bli dopet med statlige penger for å bygge idrettsanlegg, gang- og sykkelstier og annen byutvikling.

Dette har skjedd: Først ble Tromsøs OL-søknad trenert. Uten for mye gny fra Oslo-mediene – med Dagbladet som et hedersunntak – går argumentasjonsoppbyggingen sin gang før den blir et tilbud en ny regjering ikke våger å si nei til. Idretten har sagt ja to ganger, sist på et ledermøte i Sandefjord forrige helg. Onsdag vedtok Oslo bystyre mot de syv stemmene til SV, Rødt og De Grønne – å søke regjeringen om statsgaranti for å arrangere 2022-OL. Neste milepæl er 9. september, når Oslos-befolkning skal ha folkeavstemning om ja eller nei til OL. Det ligger en SKUP-pris og venter på den redaksjonen som greier å avdekke Oslos spill for å få OL. Det er selvsagt ikke tilfeldig at idrettslederne og Oslo-politikerne under ledelse av ordfører Fabian Stang (bildet), med noen dagers mellomrom klapper gjennom et OL resten av landet skal få lov å betale.

Oslo har hovedstadsfunksjoner hele Norge må ta regningen for. Byen er Norges ansikt utad, og hovedstaden må få støtte til å ivareta nasjonalarv som Edvard Munch og andre størrelser. Det kunne til og med vært spiselig hvis Oslo som hovedstaden i ett av verdens fremste vintersportsland, søkte etter å ha undersøkt om arrangementet hadde støtte i hele befolkningen. I tilfellet 2022 benyttes motsatt strategi, der resten av landet garantert er hoderystende til at Oslos

idrettsanlegg er så dårlige at byen må ha et OL for å få bygd noe nytt. Hovedstadspolitikerne har helt rett i at de har gjort en dårlig jobb. Oslos beste fotballag spiller på et stadion de leier av Fotballforbundet, mens det beste ishockeylaget holder til i en 60 år gammel kloakkstinkende hall som herjes av rotter og lekkasjer. Nye Holmenkollen sprakk med 600 millioner – eller litt mindre enn tre DNB Arenaer. Hvorfor Oslo skal svi av minst 30 milliarder kroner fordi byen åpenbart er så dårlig styrt at den trenger ekstraordinære offentlige midler, er en gåte som i hvert fall ikke bør svares på i en lokal folkeavstemning.

Alle må foreta sine prioriteringer, men når Oslo har prioritert bort anlegg som også kan brukes av breddeidretten for å bygge om et skihopp som stort sett står til pynt, har byen diskvalifisert seg fra en OL-søknad der de ber om fellesskapets penger. Oslo vil gjerne ha festen, men bryr seg lite med å ta den tunge jobben på anleggssektoren som Stavanger, Sandnes og Randaberg har gjort gjennom Folkehallene de siste årene. Eller som Kristiansand, Haugesund, Tromsø og Narvik har gjort gjennom å bygge nye ishaller.

Hvor er FK Homolaget?

All mulig statistikk sier at flere av de profilerte fotballstjernene vi heier på i Tippeligaen og Premier League, er homofile. I fotballen holder likevel de aller fleste homofile spillerne seg skjult i garderobeskapet. FK Homolaget er enn så lenge en illusjon.
Den amerikanske landslagsspilleren Robbie Rogers sluttet i Leeds i det øyeblikket han sto fram som homofil. Justin Fashanu er til dags dato den eneste toppspilleren i England som er kommet ut av skapet. Belastningen var så stor at Fashanu tok sitt eget liv i 1998. I Norge har Lyn-spilleren Thomas Berling vært den mest profilerte homofile fotballspilleren. Berling sto fram i 2001, og ble mottatt på en måte i sin egen klubb som må ha skremt andre homofile. Den da 19 år gamle spilleren ble møtt med bekymring om han måtte ha sin egen dusj hvis han ble forelsket i noen på laget.
«Homo» er ett av tribunenes mest forslitte skjellsord. For noen år siden kunne det slenges rasistiske ytringer, men i dag er norsk fotball så å si fargeblind. Heltene våre heter King Osei Gyan og Christian Landu Landu, og det norske U21-landslaget i fotball er blant de mest multikulturelle som deltar i EM i Israel. Norsk fotball har greid å kvele de rasistiske tilløpene sine – hvorfor er det da bortimot umulig å knekke den siste, store fordommen? Da Høyres Per-Kristian Foss kom ut og fram som homofil, veltet han like godt hele det politiske homseskapet. På den like offentlige arenaen fotball er denne åpenheten uaktuell.
Anders Dale (til høyre på bildet) – kjent fra Vidar og Vaulen – har vist at det går an å være homofil fotballspiller, og han spilte i klubber der ledere og spillere håndterte legningen. Idretten har på organisert vis prøvd å bekjempe homohets siden 2007 uten å knekke fordomskoden. Dale har vært et flott lokalt eksempel på hva som er mulig, men dessverre trenger fotballen homofile spillere på det ypperste nivået for å stilne de homofobe. Fotballtribunene er fremdeles en machobastion, men tribunefellesskapet er ikke uten indre justis. Utskjelling av motstanderlaget, deres hjemby og landsdel, dommeren og hans like, ligger i fotballkulturen. Toleransen er likevel i bevegelse. I et multikulturelt samfunn der glisne tribuner ber om inkludering og ikke ekskludering, må det være en del av overlevelsesstrategien at alle skal med. Også de med annerledes legning enn den tradisjonelle fotballtilskuerens.
Det er mer enn forståelig at norske så vel som engelske toppfotballspillere med homofil legning holder seg i skapet. De kjenner historiene om Fashanu, Berling og Rogers, de vet at mediepresset ville blitt formidabelt. Homofile fotballspillere er i likhet med sine heterofile lagkamerater med i sporten for sportens del – ikke for å være symbolfigur for en bestemt sak. Det er idrettslederne som må begynne å ta tak i holdningene – også sine egne.

Blir du skremt nå?

Det kan ta mange år å bygge et godt omdømme, men alt strevet kan være revet ned igjen i løpet av de minuttene det tar å lese en avisartikkel eller å se en TV-reportasje. Når Stavanger kommune de siste månedene har fått noen omdømmeknekkende saker på nakken, bør tiden gjerne være inne for å se på hvordan kommunen møter sine innbyggere.

Det er som regel få grunner til å bli skremt ved synet av Rådhuset og de andre administrasjonsbygningene som troner på toppen av Kleivå. Det er ikke uten grunn at Stavanger kommune prises for sitt arbeid som skoleeier og kulturby. Ikke så rent få av oss kjenner litt på beundringen og misunnelsen fra andre byer når vi legger ut om byggingen av konserthuset og Bjergstedvisjonen, idrettshaller og oppussing av skoler. Ikkje for å skrøyda, men den kommunale innsatsen – både politisk og byråkratisk – for å ta Stavanger noen steg videre, har vært beundringsverdig. Stegene er selvsagt ikke mulige uten et særdeles oppegående næringsliv, og hvis det finnes andre europeiske byer av Stavangers beskjedne størrelse som har fått til tilsvarende løft det siste tiåret – vennligst ta kontakt.

Status skal alltid utfordres, ellers utvikles avstand og maktarroganse. Det siste året er Stavanger kommune spesielt blitt utfordret på områdene utleieleiligheter og eksproprieringer. Ingen saker er verre å håndtere enn de som dreier seg om folks boliger og eiendom. Her dreier det seg ikke bare om penger, men gjerne om familiehistorie og akkumulerte følelser over generasjoner. Å bli valset over av et system som oppleves som ansiktsløst og fjernt, kan knuse den sterkeste blant oss. Det vil selvsagt alltid være vanskelige tvister mellom kommuner og innbyggere, slik vi har sett det i eksproprieringssakene i det siste. Ved siden av økonomien i disse sakene, er det et vesentlig poeng hvordan den lille kvinne og mann føler seg behandlet av makten på Rådhuset. Blir de møtt med forståelse og høflighet? Blir de lyttet til, eller behandlet arrogant og nedlatende?

Det er forskjell på å ha rett og gjøre rett. Byråkraters gjennomføring baserer seg på vedtatt politikk, det springende punktet er hva som skjer når politikken i praksis viser seg å være feil eller urettferdig? Da Aftenbladet lørdag fortalte om familien på Buøy som først mistet huset i brann, og nå opplever at kommunen presser på for å kjøpe tomten deres, blir dette enda et eksempel på at det er mulig å gjøre urett selv om byråkratiet kan ha den formelle jussen på sin side.

Rett skal være rett: Stavanger kommune ser ofte selvkritisk på seg selv for å minske avstanden til egne innbyggere. Det siste året har de sendt saksbehandlere på kurs for å lære å skrive forståelig norsk – i seg selv en oppsiktsvekkende innrømmelse. Dét som gjerne mangler er evnen til å reise motforestillingene før det sendes brev som ser saklige og lovhjemlede ut, men som er i strid med den udefinerbare sunne fornuften.