Viser arkivet for mai, 2013

Kopier, pirater og juggel

En tur på Torget i Stavanger i går formiddag hadde nesten alle komponenter som trengs i en solskinnshistorie. Over 20 grader, mild bris fra nord (!), cruiseskip i Vågen og tilsynelatende blide turister som sjekker varene som falbys. Torget på dager som i går burde ha vært et eldorado for lokale kremmere som vil selge kofter fra Gjesdal, tomater fra Finnøy og persille fra Randaberg, men nei. Bodene på Torget i Stavanger er forbausende like bodene i Alanya og andre turistfeller i det forjettede land Syden.

Varene er enten juggel, jalla, bedrag, kopier eller tøys og tull. Liverpool-trøyen på bildet er påfallende mye billigere enn originalvaren, og nesten like påfallende er det at boder som selger «norske strikkevarer» bare har en løs «Made in Norway» hengende på. Den som har kjøpt strikkevarer fra utsalg i Norge eller Island, vet at merkingen og vaskeanvisningen er noe mer enn en løs papirlapp på tynn maskinstrikk.

Flere har irritert seg over bodene som strøs utover Torget hver gang et cruiseskip blir observert ved Kvitsøy. Noen av dem ser greie ut, men flere består av presenning av billigste slag som er spent over noen stålrammer. Kjipt, tarvelig og uforståelig i en by der til og med parasollene og stolene på uterestaurantene på Skagenkaien er holdt i samme stil. Dét er et kommunalt stilkrav som tydeligvis ikke gjelder sopihop-torgsalget. Når torg og kaier fornyes for hundrevis av millioner, er jallasalget som å gå med tennissokker til galla. Det er også ulikhet for loven på Torget. På Gladmat-festivalene er det et krav at salg slås inn i kassaapparater. Hvordan er registreringen og momsbetalingen for jallavarene?

Selv om Tollvesenet årlig beslaglegger store kvanta jallakonfeksjon på grensene, er det ikke ulovlig å torgselge fotballdrakter der ikke en krone går tilbake til eierne av varemerket Liverpool, der verken norske sauer eller konfeksjonsbedrifter ser inntektene. Mange er bekymret for eventuelle forbindelser mellom tiggere og annen kriminalitet, kanskje de bør nøste opp produksjonsleddet for kopivarene?

Produsenter av de originale merkene truer rett som det er med rettsforfølgelse mot kopister, men som regel overlates det til folks eventuelle moral om de vil kjøpe en «Rolex» til 100 kroner eller en Rolex til 100.000 kroner. Flere

med sportsglade barn har vel kommet hjem med en fotballtrøye til en 200-lapp – helt til barnet blir så oppegående at det vet at den ekte varen koster bortimot fire ganger så mye. Det er den samme slappe holdningen som fremdeles gjør det mulig for mange å laste filmer og serier ned fra nettet uten å betale, selv om de har råd til å betale 79 kroner per måned for å se tusenvis av filmer på strømmetjenester som Netflix.

Jallasalget sier litt om moral og skikk og bruk, men desto mer om hvordan vi vil framstå for turistene samtidig som det går an å tjene penger på dem på en mer elegant måte.

Coop, mest Northug sitt

Forbrukersamvirket har en sterk og stolt historie på våre trakter. Kooperasjonen var en ryggrad i arbeiderbevegelsens kamp om politisk og økonomisk makt i Stavanger i mellomkrigstiden. I tillegg til Domus midt i sentrum var samvirkelagene og Madla Handelslag stolte fanebærere for folkets egen forbrukermakt. Det er lenge siden 1930-årenes kniving mellom kooperasjonen og de private næringsdrivende, men Coop-konglomeratet har vært overraskende historiebevisste.

Slagordet «Coop – litt ditt» spiller på samvirke- og fellesskapsideen, det samme gjør reklamefilmene der en amerikansk superriking må henvende seg til over én million norske eiere for å kjøpe dagligvareselskapet. Coop har greid å distansere seg i hvert fall litt fra Rimi og Rema 1000, som er bygd på den klassiske lokalkjøpmannen. Nå er «litt ditt» i ferd med å bli mest Petter Northug sitt. Ifølge TV 2 får skikongen mellom 10 og 15 millioner kroner for sponsor-
avtalen med Coop.

Både Coop og Petter Northug utfordrer våre norskeste verdier ved å inngå millionavtalen. Coop fordi spranget mellom det folk flest assosierte med det forbrukereide, distriktsvennlige og jordnære, nå skal spise kirsebær og sammenligne Rolex-er med de store gutta. Northug fordi verdens mest omtalte langrennsløper bryter med fellesskapet på langrennslandslaget for å mele sin egen sponsorkake. Egentlig er langrenn – til tross for østlendingers og trønderes opphaussing – en marginalsport. Til og med skiskyting er større i det kontinentale Europa, men Northugs atferd sier uansett mye om mangel på lagfølelse, kollektivt ansvar og verdier. Petter Northug er ikke alene om å vrake de kollektive løsningene og laget for noen millioner ekstra.

Ishockeystjernen Mats Zuccarello er Norges eneste NHL-spiller, og er av den grunn en del av verdens ishockeyelite økonomisk og sportslig. I likhet med hockeyspillere flest er Zuccarello vokst opp i en ishockeyhall – riktig nok en tarvelig og forfallen en – men likevel er det fellesskapet gjennom Norsk Tipping som tar en stor del av regningen når ishockeyspillere og andre utøvere får arenaer å bli verdensenere på. Derfor var det til å forstå at Ishockeyforbundet nektet Zuccarello plassen som var reservert ham på VM-landslaget, etter at stjernen inngikk avtale med det Malta-lokaliserte veddemålselskapet Unibet. Forbundet selv har en avtale med Norsk Tipping om sponsing

av yngre landslag.

Stjernenes kortsiktige pengejag kan bare motarbeides av gode råd fra folk rundt dem. Når lokale helter som Henrik Ingebrigtsen og Alexander Kristoff blir verdensenere, skyldes det ikke minst familiemedlemmers enorme oppbakking, men også et lag og et større fellesskap som har vært der siden barndommen. Forhåpentligvis har de også fått med noen ord på veien om klubben og laget som har bidratt til å få dem fram – og at det kan være greit å gi litt tilbake.
Petter Northug er ikke alene om å vrake de kollektive løsningene og laget for noen millioner ekstra.

Indianere og oljecowboyer

Statoil har det hett rundt ørene for tiden. Konsernsjef Helge Lunds lønnshopp fra 9,67 til 13,2 millioner kroner siden 2008 rimer dårlig med kursutviklingen på Statoil-aksjen. Når Statoil attpåtil mistenkes for manipulasjon av oljeprisen og risikerer en bot på 70 milliarder kroner (!), knirker til og med kjempen på Forus i knærne. Sjefer er utskiftbare og ESA-saken er fremdeles en mistanke. Statoils forhold til oljesand og indianere i Canada er derimot et uavklart, omdømmesvekkende forhold selskapet må begynne å ta alvorlig.

Å ta Statoil ut i den store verden har vært Helge Lunds store mål. Selskapet er aktører i store olje- og gassproduserende land, også store olje- og gassproduserende land med tvilsomt forhold til menneskerettigheter og korrupsjon. Globaliseringen har tvunget Statoil til å ettergå egne verdisett og regler for hvordan selskapets ansatte skal opptre. Det er vel og bra. Vi er nødt til å stole på Statoil når de sier at ting gjøres skikkelig i Angola, Iran og andre steder det delvis privatiserte selskapet befinner seg. Hver mai kommer tvilen snikende i form av indianere og miljøvernere som samles på Tjensvoll. I fjor var de der, i år var de der – og hvert av de siste årene er det blitt demonstrert mot Statoils generalforsamling i Stavanger Forum.

Statoil har et område på om lag 1100 kvadratkilometer der det produseres 16.000 fat olje dagen fra oljesanden. Indianerne og miljøbevegelsen mener at utvinningen truer grunnvannet og dermed livsgrunnlaget, er svært energikrevende og slipper ut mye CO2. Statoil selv forsvarer seg med at produksjonen ble økt med 60 prosent i fjor samtidig som CO2-utslipp per fat ble redusert med 24 prosent.

Canadas urbefolkning er velorganisert nok, ressurssterk nok og talefør nok til å sende sine representanter til kongressområdet på Tjensvoll når Statoil har generalforsamling. Tvilen melder seg: Er det urbefolkninger i langt fattigere land enn Canada som ikke kommer til orde på samme måte? Som ikke har råd til å sende høvdingen til Tjensvoll? Det bør også uroe Statoil at andre enn urbefolkningen og miljøbevegelsen stiller spørsmål ved oljesandprosjektet. Storebrand, Folksam og Boston Common Asset Management mener også at Statoils penger kan kaste mer av seg andre steder enn i Canadas oljesand.

Statoil vil helt sikkert snakke videre om verdier og behovet for mer energi i en verden med økende levestandard, men spillerommet blir snevret inn når finansnæringen begynner å snakke samme språk som miljøbevegelsen og urbefolkningen. I 2015 kommer rettssaken mot kanadiske myndigheter opp, der indianerne mener seg frarøvet land i Beaver Lake Cree som er stilt til rådighet for oljeutvinning. Før kanadisk rett har sagt sitt, kommer oljesandsaken til å rulle og gå og slite på Statoils miljøomdømme.

Russevoldtektene

Begynner vi å se et mønster i de angivelige russevoldtektene de siste ukene, eller er det tilfeldig at åtte voldtektssaker er under etterforskning i Gjesdal og Oslo? Den største byrden ligger hos ofrene, som kan være påført skader for livet. De som følger disse sakene på avstand kan få en snikende følelse av avdramatisering, av at «de tenker at det ikke er så farlig,» som Gjesdal-lensmann Ingrid Eik uttaler det til VG.

Mangel på vitner er ofte hovedproblemet i voldtektssaker, og like ofte årsaken til at det etableres en omvendt bevisbyrde i retten. Der har det utviklet seg en uvane av en sedvane at offeret – i de fleste tilfellene en kvinne – må forsvare sin troverdighet. Tenkningen er absurd, men har likevel slått rot langt utenfor rettssalene. Det går knapt en voldtektssak uten at jenter og kvinner skal bli instruert i hvordan de skal leve sine liv. Ikke gå i miniskjørt, ikke drikke for mye alkohol og i det hele tatt oppføre seg som dydsmønstre slik at potensielle overgripere ikke fristes. Unge menn slås rett som det er ned på byen, men når hørte vi sist en myndighetsperson peke på offeret og be ham ta ansvar og drikke mindre? Når gikk sist en aktor løs på troverdigheten til en fornærmet tenåringsgutt fordi han var full eller feil kledd da han ble tildelt en springskalle?

Samfunnets holdninger fanges raskt inn av unge. Signalet som kan være gitt til russen er at jentene må helle innpå mindre alkohol og ellers holde sammen. Blir det sagt noe om de mulige overgriperne, enten det er medruss eller såkalte jukseruss – ofte ungdommer som henger rundt treffene uten å være russ selv? Ja, noe blir gjort, men når russefeiring er definert som et privat arrangement forsvinner også skolens muligheter for kontroll og påvirkning. Ifølge russen selv er voldtekt et tema som knapt snakkes om på skolen, i så fall tas det opp som et etisk problem i RLE-timene. Russen er myndige personer, det blir likevel ansvarsfraskrivelse i særklasse hvis skoler og skoleeierne vender ryggen til et problem som er i ferd med å utarte. Skolene er intenst opptatte av om elevene røyker og snuser, da kan de i det minste bry seg litt mer om hvorvidt langt viktigere grenser overskrides?

Amnesty International har heldigvis grepet inn og tatt samfunnsansvar vis-à-vis russen. Organisasjonen er klar på at voldtekt blant så mye annet er en krenkelse av rettigheter, og kampanjen «Nei er nei» er rettet direkte inn mot årets feiring i samarbeid med Russens Hovedstyre. Initiativet er prisverdig og bra, men holdningskampanjer renner raskt ut i ingenting hvis det ikke er kontinuitet til stede.

Siden russekull nødvendigvis skiftes ut fra år til år, bør Utdanningsdirektoratet sende signalene nedover til fylkeskommuner, fylkesskolesjefer og videregående skoler om de farlige sidene ved russefeiringen. Ikke for å moralisere mot sex og fyll, men for å forhindre enda flere russevoldtekter.
Amnesty International har heldigvis grepet inn og tatt samfunnsansvar vis-à-vis russen.

Digital vårløsning

13. mai fulldigitaliserte vår konkurrent i Nykirkebakken journalistikken sin. Aftenbladets åpenhet om sin digitale strategi er forbilledlig – ikke minst fordi veivalgene deres er viktige for en hel bransje. Aftenbladets suksess på det digitale området er ikke bare viktig for Aftenbladet. Resten av Medie-Norge fulgte mer enn spent med da Lars Helle trykket på enterknappen i går.

Fædrelandsvennen digitaliserte i fjor, men sørlendingenes medietilværelse er helt annerledes enn vår. Fævennen er alene i Kristiansand og møter ikke reell aviskonkurranse på eget territorium. I Stavanger bites storavisen daglig i leggen av RA og et nyhetsjagende NRK Rogaland, og i kommunene rundt har Nordsjø Media (tidligere Jæren Avis) plassert seg strategisk i Sandnes, Sola, Randaberg, Time og Strand. Aftenbladets kamp utspilles på mange frontavsnitt samtidig. De nære nyhetene, nyfødte og døde, politikk, næringsliv, sport, kultur og kjendisstoff lokalt kan være vanskelig nok å håndtere, desto større utfordringer står i kø når det også skal konkurreres på lokalt og regionalt nivå. Regionavisene slåss også om sin andel av den nasjonale trafikken der VG dominerer stort.

Kampen skjerpes når leserne dras etter kredittkortene over i digitalhverdagen. De utenriksinteresserte kan kjøpe seg New York Times-tilgang for en neve dollar i måneden, The Economists digitalvariant er uslåelig, mens det i den andre enden knapt er mulig å få en Belieber til å bry seg om tradisjonelle medier. Kampen om digitalkronene vil gå langs lokale, regionale, nasjonale og internasjonale avsnitt, samtidig som mediehusene slåss mot annonsehaiene Facebook og Google. Utfordringen er: Hvordan lage en unik avispakke i et overfylt marked? Hvilke deler av markedet vi skal slåss om er tanker strategene i Aftenbladet, Schibsted, Amedia og Tanke Media sovner og våkner med.

Mens avisenes forsøker å forsterke det digitale plattformbeinet slik at journalistikk kan finansieres, er regjeringen tafatt i de store spørsmålene. På vegne av RA har jeg sendt Hadia Tajik digital ros for viljen til å endre utbytteregelen slik at pressestøtteaviser kan hente inn risikovillig kapital. Regelen ble innført da Dagens Næringslivs overskudd vippet over 50 millioner og avisen fremdeles fikk statlig støtte. Endringen er viktig for RA og andre uavhengige aviser, men milliardspørsmålet dreier seg om moms, og ligger ubesvart mellom Oslo og Brussel. I dag er avis på papir og avis på digital plattform belagt med henholdsvis 0 og 25 prosent moms. Bransjens kompromiss er åtte prosent på hver plattform, men her har kulturministeren tilsynelatende latt seg overstyre av Finansdepartementet og frykten for ESA. Usikkerheten rundt moms er én av grunnene til at RA i hvert fall venter til nyttår med betaling for det digitale stoffet. I mellomtiden gjør Aftenbladet og de andre storavisene den viktige jobben med å modne markedet og vekke politikerne.

Kan de skape vinnere?

Skole blir som vanlig en av høstens store valgkampsaker. At sektorene som får de store pengene – skole, helse og omsorg – også blir de store valgkampsakene, skulle bare mangle. Forskjellen på å mene noe om skole, handlingsregelen og kalkulasjonsrenten, er at alle er berettiget til å mene mye og sterkt om førstnevnte. Alle har hatt erfaringer fra minst ni eller ti års skolegang som former oppfatning om skolen – for ikke å glemme skolepolitikken. De av oss som virkelig har et forhold til skolen – fordi barna våre går der – må være på vakt når alle skal bry seg så veldig mye om skolen.

Det skolepolitikerne som regel glemmer er at deres egne erfaringer ligger langt tilbake, eller har større anekdotisk enn reell verdi. Når en politiker uttaler med tårer i øynene at «da jeg gikk på skolen» eller «i Finland», er det all grunn til å være på vakt. Da har han eller hun kommet mimret om barndommens «superlærer», eller forlest seg på enda en artikkel om finsk superskole. Neste steg på veien er at politikeren misforstår rollen sin som folkevalgt og leder, og styrer i detaljene. Da kommer kravet om flere rapporter. Politikeren vil kanskje mene at norsk skole er skandaløst dårlig i forhold til singaporsk og newzealandsk. Vi skaper ikke vinnere, men tilrettelegger for det gjennomsnittlige og middelmådige.

Hvordan kan det ha seg at det middelmådige skolesystemet vårt skaper noen av de beste ingeniørene i verden? De som var øyenvitner til oljealderens barndom i Stavanger husker at det gikk få år før condeepene reiste seg i Gandsfjorden. Bakenfor lå norsk teknologi, utviklet av ingeniører med offentlig skolegang. Teknologisprangene fra 80- og 90-tallet er grunnlag for dagens norske suksesser innen subseateknologi. Til å være et land med så vidt flere innbyggere enn Los Angeles by gjør Norge det sannelig ikke verst.

Krisemaksimeringen rundt norsk skole kan være selvforsterkende. Siden en del politikere mener at skoletilstanden er så svak, skal lærerne rapportere enda mer enn i dag, og dermed miste verdifull undervisningstid. Når Høyre går inn for at det skal kreves skriftlig tilbakemelding i alle fag og at det gis karakterer fra femte trinn i grunnskolen, åpner partiet opp for et byråkrati som gjør vondt verre. I dag får elevene og foreldrene muntlige tilbakemeldinger i møte med lærerne. Slik blir foreldrene involvert og vet hvor det må settes inn ekstrainnsats. Metoden kalles også dialog. En tiåring som sliter med lesing vet det allerede, og trenger hjelp og støtte på skolen og hjemme – ikke en karakter som stempler ham eller henne som taper. Det er som kjent ingenting i veien for at barn som sliter i basisfagene på barneskolen, kan gjøre det skarpt på mange felt i livet senere.

Politikere og partier som vil skape vinnere i skolen, må lære seg å lytte til andre enn seg selv. Er det et lærerkrav med karakterer i barneskolen? Applauderes det fra lektor- og rektorhold? Hva mener foreldrene?