Viser arkivet for april, 2013

Semantiske utfordringer

Vi har den siste tiden blitt utsatt for en rekke utfordrende øvelser når det gjelder språk og ordenes betydning, enten det gjelder dramatiske hendelser på fotballbanen eller i politikkens verden – det som på fagspråket kalles semantikk. Torsdag var det Viking og Makthar Thioune som utfordret oss på rasismebegrepet, og i tur og orden har formannskapene i Stavanger og Sandnes utfordret oss når det gjelder rushtidsavgift.

Viking og Thioune benekter hardnakket at dommer Svein-Erik Edvartsen ble kalt for rasist i kampen mot Brann. I stedet hevder de Viking-spilleren spurte Edvartsen om han er rasist. Det samme spurte Thioune Edvartsen om som Molde-spiller mot Tromsø i 2011. Det kan like gjerne være et spørsmålstegn som et utropstegn bak en rasismebeskyldning, den semantiske betydningen blir den samme, så her forstår jeg ikke klubbens indignasjon.

Jeg har ingen grunn å tro at Thioune rent faktisk mener Edvartsen er rasist, sjargongen på en fotballbane er nå engang så tøff og omtrentlig at ord og vendinger ofte hentes fra skuffer som burde vært låste. Men med nulltoleranse for akkurat den typen begreper er straffen fra NFF på tre kamper på sin plass, og som forventet. Det må den også ha vært i Viking, men klubbens interne straff på to kamper for Thiounes oppførsel får dermed ikke annet enn symbolsk betydning. Mange krever at Vikings straff bør komme oppå NFFs, men fem kamper mener jeg uansett vil være for mye etter et slikt følelsesmessig, verbalt utbrudd.

I politikkens verden er det bred enighet om å utrede rushtidsavgift. Like bred som enigheten om at det ikke er aktuelt å innføre rushtidsavgift. Dette er semantikk på et nivå velgerne forstår lite av, hvorfor bruke millioner av kroner på en utredning av noe som ikke er aktuelt? Det er valg-år, men jeg forventer likevel langt klarere standpunkt i saker som de fleste velgerne anser som et onde. For allerede nå seiler bompengeproblematikken opp som den aller heteste saken ved valget etter dette, kommunevalget i 2015.

For øvrig kan det være verd å minne om at det var rushtidsavgift da bompengeringen på Nord-Jæren ble tatt i bruk i 1998. Den gangen kostet det fem kroner å passere i det som ble definert som rushtiden, gratis midt på dagen og om natten. Så dette er ikke nytt, rushtidsavgift er noe velgerne kjenner til fra før. Det som er interessant er hvilke priser lokale myndigheter vil legge seg på, her har 50 kroner vært nevnt. Og det er naturligvis svært interessant å vite hvilke tider på døgnet som regnes som rushtid.

Tiden med perioder på døgnet det er helt gratis er nok over, men hvordan de enkelte partiene vil differensiere er en interessant sak. Men først skal det altså være både valg – og det skal utredes.

Fenomenet Justin Bieber

Nesten 70.000 personer – de fleste av dem tenåringsjenter – bruker tre kvelder denne uken til å skrike til Justin Bieber i Telenor Arena. Bør foreldregenerasjonen bekymre seg, eller kan vi ikke like gjerne godta at hver ungdomsgenerasjon har sitt? Justin Bieber er ikke bare et popfenomen, han er også en måte å forstå den digitalt innfødte tenåringsgenerasjonen på.
De færreste av oss i mediene forsto noen ting som helst da det første Bieber-opptoget her i regionen viste seg i Sandnes’ gater. Jenter på 12–13 år som organiserte seg i demonstrasjonstog for å få en kanadisk tenåringsstjerne til Norge? 70-tallets kanskje viktigste markeringsform kombinert med 2010-tallets sosiale medier, gjør Beliebers-jentene til et massefenomen som sier det meste om vår tid. Jentene som samlet seg på Domkirkeplassen nå nylig for å feire Biebers 19-årsdag, gjør det via sine egne sosiale mediekanaler. De dyrker Bieber, blir enige om å møtes og organiserer seg selv uten at foreldre og tradisjonelle medier er involvert. Massehysteri rundt pophelter er like gammelt som Elvis, Beatles og Stones, forskjellen er at beliebers ikke trenger aviser, radio eller TV for å dyrke stjernen sin.
Beliebers har en kommunikasjonseffektivitet som en moderne geriljagruppe. Twitter, Facebook og Instagram med mer har sørget for at de fleste i Biebers Oslo-følge bokstavelig talt blir fanget inn. Til og med Biebers livvakt trenger livvakt for å komme seg unna den pågående fansen. Både som foreldre og medier kommer vi voksne løpende etter Beliebers-generasjonen mens vi strever med å forstå hva som skjer. Foreldrene strever med å sørge for at jentungene som skal til Oslo har det så trygt som mulig, mediene strever for å få sine klikk og sine brukere knyttet til milliardbutikken Bieber. Tirsdag brukte VG sin suverene digitale posisjon til å få beliebersene til å registrere hvor i Oslo de løper på sin jakt etter alt som har noe med Justin Bieber å gjøre. I 11-tiden tirsdag var den største ansamlingen i Storgata i Oslo, mens det også var en Beliebers-skokk mellom Grubbegata og Grensen. Slik prøver mediehusene å komme den tapte mediegenerasjonen i møte.
Alle generasjoner har det privilegiet det er å være nedlatende mot generasjonene som følger etter. Foreldregenerasjoner har moralisert, snakket ned og idiotforklart de fleste populærkulturfenomener etter andre verdenskrig. Psykologer og andre spesialister på menneskesinnet kan berolige med at hysteriet er helt normalt. Kombinasjonen av forelskede jenter i puberteten, gruppedynamikk og idolisering fører til popstjernehysteri, og forskjellen på Justin Bieber og mange andre er at budskapet spres så raskt og effektivt via sosiale medier. Psykolog Anders Skuterud mener Bieber-hysteriet har et snev av religiøs vekkelse og seksuell oppvåkning ved seg, og beroliger med at fenomenet verken er nytt eller unaturlig.

Kunsten å "lekke" nyheter

Regjeringens apparat av kommunikasjonsrådgivere har sannelig gjort jobben sin i forkant av framleggingen av Nasjonal transportplan (NTP). Den ene godbiten etter den andre er delt ut under stort presseoppbud, gjerne med champagne i glasset. Tidligere denne uken beskrev nyhetsredaktør Lars Petter Einarsson hvordan statssekretær Geir Pollestad har beinflydd Rogaland rundt for å «lekke» fra NTP. I fjor var det bare politikknerdene som hadde hørt om Pollestad, nå har de fleste fått med seg at Marit Arnstads statssekretær er raus med milliardene til hjemfylket sitt og sannelig også stiller til stortingsvalg i høst. Pollestad var til og med så grei at han tok med Ap-kandidaten Torstein Tvedt Solberg på champagnefeiring da ferjefri E39 og Rogfast tilfeldigvis lekket ut av NTP forleden.
NTP og statsbudsjettet framstår som politikernes milde gaver til en takknemlig befolkning. Slik er det selvsagt ikke. De styrte lekkasjene forvrenger hvordan politiske prosesser egentlig virker, og dessverre er vi i mediene med på pakkeleken. Den som ikke vet bedre kan tro at Geir Pollestad og Torstein Tvedt Solberg har gjort noe spesielt for å Rogfast på plass. Sannheten er at de to unge politikerne så vidt har vært i posisjon til å påvirke en prosess som har pågått i årevis. Ferjefritt E39 har stått på dagsordenen til fylkesordførere og ordførere i lang tid, og æren for at det omsider skjer noe skal fordeles på mange.
Tidligere var «lekkasjer» definert som ikke-autoriserte utslipp av nyheter fra en bedrift, et departement eller et parti. Den som lekket gjorde det som regel fordi han eller hun var dypt uenig i oppdragsgiverens arbeidsmåte, eller fordi han eller hun ville varsle om noe noen ville skjule. Av den grunn blir det farseaktig å kalle de nøye regisserte nyhetsslippene fra NTP og statsbudsjettet lekkasjer. Politikerne i regjeringsapparatet har et helt lag av kommunikasjonsrådgivere til å jobbe for seg, og ett av rådene deres er alltid å presentere de gode nyhetene som eksklusive lekkerbiskener til utvalgte medier. Når politikere i maktposisjon «lekker», driver de egentlig med en virksomhet som er bortimot manipulerende.
De færreste redaksjoner takker nei til en gavepakker fra NTP eller statsbudsjettet, da er de ute av det gode selskap og nyheten sendes raskt videre til neste redaksjon. Det er også et tankekors at politikere like før et valg plukker fritt fra regjeringens arbeid for å gjøre seg selv mer valgbare. Sånn sett blir «lekkasjer» løsrevet fra sin sammenheng, alltid framstilt i et positivt lys og som regel forskånet fra kritiske spørsmål. Forleden dag trodde hele Rogaland at det bare var å rulle ut dobbeltsporet mellom Sandnes og Egersund. Ganske raskt kom det fram at ingen ennå hadde funnet pengene til prosjektet. Hvor de pengene skal finnes, er foreløpig ikke lekket ut.