Viser arkivet for november, 2013

Når Ap biter i Høyres legg

Opposisjonspartienes alternative budsjetter peker fram mot en barsk lokalvalgkamp i Stavanger om to år. Mens Ap og Frp styrer i harmoni i Sandnes og Høyre og Frp enn så lenge gjør det samme i kongeriket, skjerpes frontene i Stavanger. Spesielt Ap bruker sitt alternative budsjett til å bite der det gjør vondt for Høyre.

Å sitte lenge med makt kan bli et politisk problem – det vet Ap når de angriper Høyre for organiseringen av kongressområdet på Tjensvoll og det partiet mener er Gutteklubben Grei-styring. Mens Høyre på nasjonalt nivå har kjeftet på Ap for plassering av sine folk i styrer i statlige selskaper, bruker Stavanger Ap samme teknikk mot Stavanger Høyre. En tidligere Høyre-ordfører som ONS-direktør og et tidligere Høyre-bystyremedlem som styreleder i Stavanger Forum, gir vann på mølla til kritikerne av nevnte klubb. Høyres og flertallspartienes korttenkte håndtering av en milliardtomt i Jåttåvågen, der de styrende partiene vil gå rett til Hinna Park i stedet for å la ulike aktører konkurrere, blir en del av kritikken. Jåttåvågen inneholder mektige Høyre-navn. Gruppeleder John Peter Hernes sluttet i Hinna Park i år 2000, mens styrelederen i Hinna Park Utvikling, Kjell Ursin-Smith, har vært en av Høyres strateger i flere tiår. Ursin-Smith var også leder for nominasjonskomiteen som innstilte Christine Sagen Helgø som ordførerkandidat.
Når Høyre er inne i sin femte valgperiode som ordførerparti, blir de sårbare for maktkritikk.

Forskjellen fra tidligere er at Høyre ikke har støtte fra noen av de store opposisjonspartiene Ap og Frp. Cecilie Bjellands forgjenger Odd Kristian Reme var bundet til prosjektene Høyre og Ap hadde meislet ut sammen, som Stavanger Forum og Jåttåvågen. Cecilie Bjelland og Arnt-Heikki Steinbakk er ikke tynget av historien, og kan drive reinhekla opposisjonspolitikk.
Derfor sitter Gutteklubben Grei-anklagene løst, men innimellom glemmer Ap at det ikke er forbudt å bruke makt. Høyre har posisjoner i Stavanger Forum ut fra velgernes vilje. Resirkulering av forhenværende politikere er heller ikke et spesifikt Stavanger Høyre-problem, men er en del av politikken som Ap kjenner godt til. Det blir sært å bruke mot Hernes at han jobbet for en stor aktør for 13 år siden – med slike habilitetstolkninger blir det vanskelig å rekruttere politikere fra andre steder enn broilerfabrikkene. At Leif Johan Sevland erstattet nettopp Kjell Ursin-Smith som ONS-direktør kan selvsagt tolkes som et Gutteklubben Grei-påfunn, men er også et utslag av et lite marked å rekruttere fra. Demokratiet kan ikke baseres på jomfrunalske politikere som ikke jobbet før de ble politikere, og ikke skal jobbe når de har sluttet i politikken.

Det kan gjøre vondt for Høyre å bli bitt i leggen av Ap i to år til, men det er en fare for at et maktsultent Ap gaper over for mye hvis de gjør Gutteklubben Grei større enn den er.

Krise? Hvilken krise?

Fram til sommeren var avisene preget av rekordprisene på boligmarkedet, hvor vanskelig det var for lærere og sykepleiere å kjøpe seg bolig i dyre Stavanger – og i det hele tatt var den offentlige debatten preget av «vekstens problemer». De eventuelle problemene må fortone seg som himmelske for grekere, spanjoler og andre som har vært utsatt for reell krise. Mens store deler av Europa og USA strever med å komme seg på fote – først etter finanskrisen og så statsgjeldskrisen – begynner vi nordmenn å krisemaksimere fordi det tar 34 og ikke 16 dager å omsette en bolig i Stavanger. En del av årsaken til oppbremsingen er kravet om 15 prosent egenkapital ved boligkjøp, som har sendt mange nykommere ut av boligmarkedet.

Det må snarere være en fordel at Stavanger slipper å ha landets dyreste boligmarked? Kan en mer moderat prisutvikling og økt politisk trykk på å bygge billigere, greie å snu flyttestrømmen fra Stavanger? Det er som kjent de utenlandske tilflytterne og fødsler som får folketallet til å stige fra år til år, mens den nasjonale fraflyttingen fra Stavanger bare har økt de siste årene. Byen har fått et omdømme som dyr og overtrafikkert, men med et boligprisnivå som er mer tilpasset folk flest kan Stavanger framstå som attraktiv for flere enn energibransjen.

Den klokeste analysen om «krisen» gir konstituert fylkesdirektør for NAV Rogaland, Anneline Teigen. «Vi må huske på at nedgang i vekst er ikke det samme som nedgang. Det betyr fortsatt vekst», uttalte direktøren til NRK Rogaland. Deler av næringslivet må selvsagt tilpasse seg svingningene, slik det gjøres på Forus når selskaper plutselig sitter på for store kontorlokaler. Slike realitetsordninger og tilpasninger må gjøres avhengig av lønnsomhet, ordrebøker og konjunkturer, men er ikke nødvendigvis det samme som krise. Mennesket er heldigvis såpass rasjonelt at det begynner å forbruke mindre og spare mer når det er trangere tider. Varehandelen har blant annet gått tregere i det siste, og enkelte steder kan det nok være snakk om overetablering, men heller ikke her sier statistikken «krise». Statistisk sentralbyrås tall fra juli 2012 til september 2013 viser 2,6 prosent vekst regnet i verdi. Det er ikke krise.

Siv Jensen har brukt kort tid på å lære å snakke finansministersk. Siv Jensen vet at det ikke-oljesmurte næringslivet ikke har en krise, men såkalte utfordringer. Markeder drives av psykologi og forventninger og er følsomt for signaler om opp- eller nedtur. Derfor gjør det inntrykk når IKM-sjef Ståle Kyllingstad snakker om permitteringer og er bekymret for verftsindustrien og kontrakter som går til Asia. Den største feilen som kan gjøres nå er å oppfatte en justering etter eventyrlige vekstår som krise. Det er aldri en fordel å ha et overopphetet boligmarked og overopphetet økonomi. Vi får tåle noen år med normaltemperatur i veksten også

Bill.mrk.: Kultur til salgs

Opposisjonspartiene har lagt fram sine alternative Stavanger-budsjetter, og for å vri på noen berømte ord kan det slås fast at dersom Fremskrittspartiet ikke fantes, måtte noen oppfinne dem. Fordelen med Frp er at de er en nyttig kontrast til andre partiers manglende prioriteringer. Ulempen er at budsjettforutsetningene deres er slående urealistiske.

Tore B. Kallevigs lag satser hardt på eldre og unge, og det er en ærlig politisk sak. Behovet for barnehager, SFO, skoler, sykehjem og omsorg er som kjent i de aldersmessige ytterkantene. Vi som utgjør den store generasjonshopen i midten greier oss selv og betaler for eksempel vår eiendomsskatt med varierende glede. Det er ikke noe nytt at eiendomsskatten i Stavanger – som gir bykassen 162 millioner kroner i året – er en torn i ethvert Frp-øye. Partiet vil trappe ned skatten fram mot 2017, og har dekket inn inntektsbortfallet på kreative måter. Denne kommunale skatteinntekten er hakket under utbyttet fra Lyse i størrelse, og tilsvarer så å si det nødvendige nybygget på Madlamark skole. Når partiet også skal kutte Stavangers gjeld med 1,7 milliarder kroner, må det hentes inn store penger fra salg.

Én av Frps lokalpolitiske prestasjoner er å tvinge fram prioritering av vedlikehold – og å få kommunens mange eiendommer på dagsorden. For det kan av og til virke som en besettelse at kommunens eiendomsmasse skal vokse grenseløst, og det er heller ingen politisk bombe at Frp vil dekke inne eiendomsskatten ved å selge unna eiendom. Salg av kinoen er et kjent grep, blant annet fra Oslo. Å tjene 100 millioner kroner på kinosalg er trolig innenfor realismens grenser – langt verre er det med alt det andre Frp skal bli kvitt. Tou Scene, Kuppelhallen, Norges Bank-bygningen, Utenriksterminalen og «Hermetikken» står på listen over salgsobjekter Frp vil hanke inn 580 millioner kroner ved å få realisert. «Hermetikken» på Eiganes er nevnt av Ap i flere budsjetter som mulig helsehus, men hva kan de andre bygningene brukes til – og hvor er kjøperne? Kjenner Stavanger Frp virkelig til private investorer som ønsker å kjøpe Tou Scene? Tomten har en stor verdi, men det er mer enn tvilsomt om den eiendomsutvikleren er født som vil få noe ut av de gamle fabrikkbygningene. Norges Bank? Bygningen står på Riksantikvarens fredningsliste, slik at den kommersielle bruken er begrenset. Om noen trenger en pent brukt utenriksterminal? Muligens et passende sted for en spektakulær nattklubb?

Det er fornuftig av Frp å få en diskusjon om salg av overflødig eiendomsmasse, slik det ble gjort da Solvang skole og St. Fransiskus-hospitalet og over 30 andre eiendommer ble satt på salgslisten i 2004. Å selge en skolebygning som lett kan bygges om til barnehage er én ting. Å selge uselgelige objekter som et gammelt bryggeri og en konserthall for å dekke inn budsjetter, hører hjemme under budsjettposten for manglende realisme.

Starbucks inntogsmarsj

Etter å ha inntatt Oslo, Bergen og Trondheim, var det bare et tidsspørsmål før kaffeimperiet Starbucks fant et passende sted i Stavanger. Mens deler av byen sikkert setter morgenkaffien i halsen ved tanken på Starbucks inn i SR-Banks lokaler, jubles det garantert over kaffebønnene i Seattle og Umoe Restaurants. Styrtrike Jens Ulltveit-Moe kan mer enn oljeindustri – han har også tatt store biter av det norske serveringsmarkedet. Ulltveit-Moes kaffesjappe flytter inn i SR-Banks gamle bankboksavdeling, få meter unna lokalene der det Umoe-eide Peppes Pizza lå tidligere. For regionens største bank, for verdens største kaffekjede og sikkert for liv og røre rundt Torget, er den nye kaffeavtalen en god en. Likevel: Noen bør stille spørsmålet om ikke Stavanger sentrum mister enda litt mer av særpreget sitt og blir enda mer tynget av globale kjeder.

Burger King har ikke de beste hamburgerne og Starbucks har ikke den beste kaffen. Det er den uhyre effektive markedsføringen som gjør at vi siddiser bortimot uten motargumenter ser gigantkjedene flytte inn rundt Torget i Stavanger. Mens flere lokalt eide sentrumsbutikker i Stavanger og Sandnes sliter, bygger kjeder som selger kaffe, brus og pizzastykker seg opp. I Bergen har det vært debatt rundt Starbucks-etableringen i byen, i tillegg til at det har stormet friskt og bergensk rundt reklamefinansierte busskur. Sistnevnte påfunn har sklidd på plass uten protester i Stavanger. Det er ikke en politisk oppgave å si ja eller nei til kaffesjapper, men det er en fordel hvis politikerne skaffer seg en mening om bysentrenes framtid.

Et levende sentrum krever mennesker, og selvsagt kan Burger King og Starbucks dra flere folk til et ødslig torg. Det beste er likevel hvis den levende byen har et lokalt særpreg. Kan det tenkes at andre mulige leietakere enn Starbucks kunne passet inn i de gamle bankbokslokalene? Den regionalt forankrede storbanken kunne gjerne tatt en runde til lokale størrelser innen mat og vin? Det er fullt forståelig at SR-Bank som alle andre må tilpasse seg en tid der banken er på smarttelefonen og nettbrettet, og derfor trenger mindre lokaler. Men nettopp den nevnte bankens tunge posisjon burde talt for en ekstrarunde slik at flere leietakere ble vurdert. Så mye kan det vel ikke haste for SR-Bank å få inn leiekronene?

Starbucks er kule og urbane, men med 18.000 utsalgssteder i over 60 land er kjeden alt annet enn original. Drikken fra Starbucks hevdes av kanskje noe koffeinsurmagede kritikere, å være kaffe for folk som ikke liker kaffe. For Seattle-selskapet er Norge et bortimot perfekt land å etablere seg i. Mens Starbucks-filialene er blitt nedlagt i kriserammede delstater i USA de siste årene, må Norge og Stavanger være et kaffemekka. Vi drikker nest mest kaffe i verden, og betaler uten å kny 46 kroner for en latte som koster 25 kroner i New York og 14 kroner i New Delhi.

I gaukenes tidsalder

Lille Sandnes er blitt store Sandnes, og siddiser og annet folk har brukt en del tid på å venne seg til tanken. At Sandnes passerte Tromsø og ble Norges sjuende største by, kan kanskje være introduksjonen til en annerledes debatt? Storbystatusen bør sette tankene om kommunesammenslåing i et annet lys. Hvilken type by ville et sammenslått Stavanger og Sandnes blitt? Og hvordan kan byene utvikle seg hver for seg, som de amerikanske tvillingbyene Saint Paul og Minneapolis?

Sandnes’ vekst er i seg selv et stadig tyngre argument mot sammenslåing med Stavanger. Det finnes få – om noen eksempler – på at den fjerde største og den sjuende største byen i et land slår seg sammen for ikke å oppnå noe mer enn å bli den tredje største byen. Tjenestetilbudet er ett av argumentene for å slå sammen kommuner. Det vil nok være fornuftig å slå sammen nabokommunene Granvin (920 innbyggere) og Ulvik (1105 innbyggere), som begge er så små at det blir vanskelig å opprettholde sentrale funksjoner på egen hånd. Der er selvsagt ikke Sandnes; det som finnes av samarbeid med Stavanger dreier seg blant annet om energi, brannvesenet – og nå også boligbyggelag.

Et Sandanger eller Stavnes kan bli en utflytende, bilbasert by av amerikansk type. Det spesielle med Nord-Jæren er ikke at det er to store byer tett i tett, men at området mellom byene er tyngst i næringsliv og arbeidsplasser. Egentlig er det feil å snakke om tvillingbyene på Nord-Jæren – trillingbyene må være det rette begrepet. Forus og Lura er området som virker som en magnet på jobber, penger og handel, og som står for det egentlige tyngdepunktet i regionen. Hva skjer for eksempel med sentrumsområdene hvis kommunegrensene viskes ut? Blir Forus det egentlige bysenteret i storkommunen? Hva skjer med de fra før av sårbare bysentrene nord og sør i den tenkte storkommunen? Det foreligger store planer for Forus allerede, der det legges opp til 15.000 nye boliger og 63.000 nye arbeidsplasser – i tillegg til de 37.500 som jobber der ute i dag. Faren er åpenbart at de tradisjonelle, europeiske bysentrene i Sandnes og Stavanger svinner hen. Begge byene er bygd opp rundt en våg, havner og sentrale funksjoner som rådhus og handel. Det er neppe dristig å spå at de to tradisjonelle byene kan ende opp som forsteder for Forus.

Når debatten om kommunesammenslåing blusser opp igjen – og det er det sannsynlig at den gjør med den nye regjeringen – må skjebnen til de gamle bysentrene opp på dagsorden. Argumentet for storkommune om at Stavanger og Sandnes allerede er sammenvokst, er ikke nødvendigvis det beste. Flere av Københavns naboer er sammenvokst med hovedstaden, som bare har cirka 550.000 innbyggere, mens storbyområdet bebos av 2 millioner. Det er ikke nødvendigvis grensene som må justeres, men formene for samarbeid og organisering?

Et land av akademikere?

På 70-tallet ble verftene og fabrikkene bemannet av sosiologer, historikere og lærere. «Sjølproletariseringa» var datidens akademikeres misforståtte oppgjør med sin egen klassebakgrunn, mesterlig skildret av Dag Solstad i «Gymnaslærer Pedersen». Midt på 90-tallet ble bildet snudd gjennom Gudmund Hernes’ (Ap) reformarbeid som utdanningsminister. Den som valgte en yrkesfaglig utdannelse skulle lett få mulighetene til å hoppe videre og gjerne bli ingeniør eller sivilingeniør. Utdanningsløpet er logisk og en viktig del av det norske eventyret etter 2. verdenskrig. Alle skal ha rett til høyere utdanning uansett bakgrunn, og skolegang er den sikreste veien til sosial mobilitet.

Hvor langt skal teoretiseringen og akademiseringen av samfunnet gå? Trenger vaskehjelpene mastergrad? Stavanger-islendingen Mímir Krístjansson er en av de hørbare stemmene som lurer på om vi ikke har utdannet oss nok i Norge. Skal alle studere ved et universitet, skal alle ta doktorgrad? Morgendagens arbeidsmarked krever at 50 prosent av oss tar et fagbrev, og Aps mål om at fagbrev skal gi generell studiekompetanse, er spikeren i kisten for en uavhengig fagutdanning. Dette skriver Krístjansson i vaktbikkjespalten sin i Aftenposten – et oppdrag han for øvrig fikk av Knut Olav Åmås kort tid før debattredaktøren hoppet av og ble statssekretær i Kulturdepartementet.

Det er ikke mange år siden Kjell Inge Røkke sto på Frp-landsmøtet på Clarion i Stavanger og ga utdanningen av fagarbeidere mye av æren for sin egen suksess. Fagbrev har vært et adelsmerke og et kvalitetsstempel på de av oss som velger en praktisk utdannelse. Muligheten for at rørleggeren skal ha mulighet til å gå videre og gjerne bli ingeniør er flott, det trengs ingeniører også, men kan ideen om at så å si alle skal innom et universitet, ødelegge for fagutdanningen? Er det ikke også et stort poeng at en 16-åring som er lut lei av teoretiske fag, kan få sin store mulighet som praktiker? På den andre siden av utdanningsløpet er vi nokså mange arbeidsgivere som stadig vekk mottar søknader der bachelorgrader – spesielt fra sære australske universiteter – er det nye examen artium.

Overutdanningen er også en del av den store debatten Manifest-redaktør Krístjansson og flere andre på venstresiden prøver å dra i gang. Etter en valgkamp der Civita, Minerva og borgerlige kommentatorer og politikere har overtatt debatthegemoniet, kan det være god grunn for venstresiden å ta for seg sine egne kjepphester. Én av dem kan være at akademisk utdanning uansett er et gode og et middel til å bekjempe klasseforskjeller. Mímir Krístjansson går selvsagt langt og kanskje for langt når han krever at de rødgrønne partiene skal begrense antallet plasser i høyere utdanning, redusere antallet universiteter; alt for å få opp andelen som tar yrkesfag. Debatten om feilutdanning er uansett en viktig en.

Frps sanneste ansikt

Per Sandberg er egentlig for god til å være sann. Frp-trønderen er den eneste stortingspolitikeren det siste tiåret – utenom Hallgeir H. Langeland (SV) – som driver politikk uten filter. I likhet med sin gamle kompis fra Stortingets røykehjørne sier Sandberg det som det er. Det er sjelden kost at politikere lever opp til Kåre Valebrokks «til helvete med konsekvensene».
Biografier om levende politikere har som regel ikke noe for seg. I hvert fall de autoriserte variantene – som regel ført i pennen av en profesjonell forfatter eller journalist – preges av etterpåklokskap og flaue forsøk på pidestallklatring. Dagens utgivelse og snakkis «Mot min vilje – oppklaringen av et politisk liv» er det viktigste bidraget vi får på en stund til å forstå Fremskrittspartiets fascinerende indre liv.

Mange har hatt en mistanke og sett de tydelige tegnene i Siv Jensens lederperiode. Det finnes to versjoner av Fremskrittspartiet, den striglede og ustriglede, og siden «Dolkesjø» i 1994 har de to fløyene balansert hverandre. Siden Carl I. Hagen hev ut partiets unge liberalister på Bolkesjø-landsmøtet har de to fløyene balansert hverandre sånn noenlunde. Utspill om innvandring er kjørt fram fra partiets ustriglede fløy, gjerne ved Per Sandberg eller Christian Tybring-Gjedde. Samtidig har politikerne Sandberg gjerne kaller politisk korrekte og «biljardkuler» på grunn av deres angivelige glatthet, fått mer og mer makt i Frp. Ketil Solvik-Olsen, Anders Anundsen og Tord Lien er nå statsråder i en regjering med Høyre, og det er ingen vill gjetning å påstå at det er denne trioen som står øverst på Per Sandbergs liste over «biljardkuler». Solvik-Olsen har vært sentral i de siste årenes tilnærminger mellom Frp og Høyre, mens justisministeren lot være å utnytte det tragiske bussdrapet i Sogn og Fjordane politisk.

Per Sandbergs og den ustriglede Frp-fløyens problem er at den ufiltrerte politikken har en grense. Som populistisk protestparti kan Frp gjerne komme på over 20 prosent i meningsmålinger, men det vil være oppslutning uten politisk verdi. Høyre ville aldri kunne ha samarbeidet med et Frp som fornekter handlingsregelen, menneskeskapte klimaendringer og står for en innvandrings- og asylpolitikk til og med «biljardkulene» mener er problematisk. Frps eneste mulighet for regjeringsmakt var å gå den pragmatiske veien, hvilket innebærer nedtoning av innvandringsmotstanden.

Erna Solberg har mer enn normalt utviklede politiske tentakler, og har for lengst fanget inn regjeringsmakkerens politiske schizofreni. Høyre kommer nok i langt større grad enn Ap til å la juniorpartneren få sine seirer, rett og slett for å unngå at Frp spiser seg selv levende. Frp har allerede fått fulltreff med sitt veiselskap, og det er naturlig å tro at en Erna som greide å gjenreise Høyre til makt også har en plan for å beholde makten med Frp. Og det gjør hun inntil videre sammen med «biljardkulene».

Støtteavhengige aviser

Klokken 10 i dag kom den første håndfaste biten av Solberg-regjeringens mediepolitikk. Tilleggsproposisjonen til statsbudsjettet inneholder regjeringens budsjettendringer, og i tillegg til å fjerne de rødgrønne påplusningene skal det også kuttes fra 2013-nivået slik at støtten skal ned med totalt 50 millioner kroner. For RA er ethvert kutt kritisk, men også den tynne tråden andre aviser henger i, kan ryke nå. Nok en gang er det sentrumspartiene KrF og Venstre som spiller en avgjørende rolle i mediepolitikken. Det har vært tvil om hva Venstre vil, men i sitt alternative budsjettforslag avviser partiet kutt nå.

Siden 1969 har en rekke aviser delt på potten med direkte pressestøtte, som utgjør 12,8 millioner kroner for RA i 2013 og 307,7 millioner for alle mottakeraviser. Momsfritaket for papiraviser – den indirekte pressestøtten – utgjør om lag 1,4 milliarder kroner og betyr flere titall ekstra millioner på bunnlinjen for de største avisene.

Thorhild Widvey har tatt sine første offentlige skritt som statsråd for mediene. Det vil være feil å si at hun signaliserer en mediepolitikk som legger til rette for avisenes overgang fra papir til digital publisering. RAs overgang til tredagers papiravis og digitale satsing, fikk Aps mediepolitiker Hege Haukeland Liadal til å spørre ut statsråden om konsekvensene av støttekutt. Kulturministerens svar i spørretimen onsdag viser en politikk der støtten skal ned uten at hun greier å si hvorfor.

Hadde Widveys filosofiutdannede statssekretær Knut Olav Åmås fått sjekke Widveys svar først, ville han ha pekt på en rekke logiske brister. Den ene er at ministeren sa at støtten har «en samfunnsmessig verdi som tilsier at vi fortsatt skal ha støtteordning. Vi er ikke prinsipielt imot støtte,» sa statsråden. Det skulle ha tatt seg ut. Prinsipiell støttemotstand innebærer kutt til ferjer, teatre, politiske partier og annet som får statsstøtte. Deretter sa ministeren: «Vi vil kutte pressens avhengighet av støtte, selv om en kritisk presse til nå har fått subsidier. I en dynamisk bransje må utviklingen styres av aktørene selv og ikke av statlige virkemidler.»

Når Widvey ikke er prinsipielt imot støtte og også mener at statlige penger ikke fører til ukritisk presse, hva er det så som får henne til å kutte? Jo, ifølge Widvey er det skapt en støtteavhengighet som motvirker omstillinger i bransjen. Dét er en påstand som roper på fakta. Norske medier er kanskje de som har gått lengst i digital utvikling, og de digitale studieturene går til Norge for tiden – ikke fra. Det er heller ikke åpenbart hvordan avisene skal greie overgangen fra papirbaserte til digitale inntekter ved å få lavere pressestøtte, hvilket betyr at avisene må kvitte seg med medarbeidere som skaper inntektene. Det er ikke den kostnad i avisene som ikke er jaget og hugget i. Annonsene lages i annonsefabrikker, sideproduksjonen er automatisert, støttefunksjoner fjernet og samlet utenfor avishusene. For noen går de innsparte kronene til å øke eiernes overskudd, for andre er kostnadskuttene nødvendige for å overleve. De kuttene som kommer nå er på innholdssiden.

Widveys ord om mediemangfold er fine, bare synd at ordene ikke har noe med politikken å gjøre.

PS: Denne lederartikkelen ble oppdatert etter at regjeringen la fram sin tilleggsproposisjon.

Overivrige skolepolitikere

Skolen har i tiår etter tiår vært arenaen der storsamfunnets behov for flinke hjerner krasjer med de myke verdiene. Ved siden av å få fram de dyktige elevene som skal bli leger, ingeniører og i det hele tatt bevege verden framover, skal skolen sørge for at alle som ikke fikser fagene så godt også har en framtid. De politiske vindene har gjort skolen værhaneaktig, lite forutsigbar og full av indre motsetninger. Blant skolens mange problemer er skolepolitikerne ett av de mest dominerende. Mens det i helsepolitikken er respekt for profesjoner og forskning, preges skolepolitikken av politikere som vet best. De vet faktisk såpass mye bedre at forskning om karakterer i skolen, uttalelser fra lærere, rektorer og andre fagfolk, glatt kan føyses vekk. Det er nesten påfallende at kunnskapsforakt nå begynner å bli en del av norsk skolepolitikk.

Det siste tilfellet er Oslos og Bergens ønske om å prøve ut karakterer for 12-åringer – med andre ord sjuendeklassinger. Fra 8. klasse på ungdomsskolen er det karakterer, men dette trinnet er som kjent rangerende for senere skolegang. Barneskolen er det ikke. Hvorfor de største byene skal ha denne prøveordningen? Det vet de knapt selv. Det evalueres systematisk i grunnskolen i dag, og hvilke grunner det er for å gi karakterer for sjuendetrinnet greier knapt skolebyrådene i de to byene å sette ord på selv. «Tilvenning til ungdomsskolen» er ett argument, «å se om elever blir mer stresset», er det neste argumentet fra en KrF-politiker i Bergen. Trolig er karakterkravene fra lokalpolitikerne et forsøk på å vise handlekraft.

Det paradoksale i tilfellet karakterer i barneskolen er at Høyre – det styrende partiet i Oslo og Bergen – egentlig ikke har denne saken så høyt på må gjøre-listen i det hele tatt. Kunnskapsminister Torbjørn Røe Isaksen må oppfattes som særdeles lunken til karakterer i barneskolen. Det gamle kravet om karakterer fra femteklasse har kunnskapsministeren allerede parkert, og om temaet som sådan sier han til VG: «Jeg er glad for at karakterer i barneskolen er avlyst.»

Røe Isaksen er en klok mann som heller vil prioritere lærerløftet og kunnskapsløftet. Dét gjør han helt rett i. Det gjøres mye bra i norsk skole, til tross for alle forsøkene på nedsnakking, men politikerne gjør skolen de største tjenestene ved å styre i det store. Detaljstyring på lokalpolitisk nivå som faktisk er i strid med kunnskapsministerens usedvanlig klare signaler, er noe av det verste skolen kan utsettes for.

Det mye omtalte finske skolesystemet er ikke direkte sammenlignbart med det norske, men én av suksessfaktorene i Finland er kontinuitet og arbeidsro. Politikere blir ikke nødvendigvis gode skolepolitikere fordi de har gått på skole selv, og eksperimenter for eksperimenteringens skyld får fort smitteeffekt. Det fornuftigste Høyres skolepolitikere kan gjøre er å lytte til sjefen sin.