Viser arkivet for oktober, 2013

Sving utenom, Krogstad

Vil du ha denne tilsynelatende blide og godslig utseende trønderen i ditt nabolag? I over ti år har Tom Ketil Krogstad prøvd å bygge et seximperium, først og fremst gjennom Club 4. Trønderen har vært innom Bergen for å se på lokaler til sexklubb, der han fikk det profesjonelle strippemiljøet (!) på nakken. I 2002 ble Krogstad dømt til fengsel i ett år og fire måneder for hallikvirksomhet og ulovlig alkoholservering, men var knapt utenfor murene før han lanserte nye klubbplaner i Trondheim – den gangen innenfor lovens grenser.

Tom Ketil Krogstad har årelang erfaring med forretninger som får Kondomeriet og Atle Melkeviks nåværende sexbutikk i Pedersgata til å framstå som blodfattige. Årene har åpenbart lært Krogstad å drive innenfor norsk lovs grenser, men det er ingen grunn til å ønske ham velkommen til Stavanger. For utviklingen av Stavanger sentrum er det om å gjøre å få inn så mange boliger som mulig. Folk i sentrum er i seg selv en nødvendighet for forretninger, restauranter og kafeer. Folk vil være der andre folk er, og de siste årene har Pedersgata og Nytorget begynt å få en magnetisk effekt. Internasjonalt marked i helgene, gode håndfuller med internasjonale matbutikker og kafeer har gjort den rufsete stripen fra Petrikirken og østover til en attraksjon. Midt blant småslitne trehus er det også plass til en boligblokk og et boligkompleks.

Det er her – i samme bygning som sameiet St. Hans Gården – Krogstad vil åpne sexbutikk og sexklubb. Å ønske at Tom Ketil Krogstad mislykkes med sine forretningsplaner, er ikke basert på fromhet eller moralisme, men på ønsket om at en gate som har vært på grensen til forslumming får fred for sexbusiness. Krogstad må gjerne få drive swingersklubb hjemme hos seg selv eller i en container på et øde sted, men å etablere slike etablissementer i en bygning der det bor barnefamilier, er ille.

«Storm i et vannglass», sier Krogstad selv til RA. Trønderen lover til og med å ta hensyn til saklige og seriøse argumenter fra nabolaget i Pedersgata. Det er jo betryggende, men den tilsynelatende siviliserte talemåten er en del av retorikken til en bransje som av kjente grunner ikke er helt stueren. Normaliseringen av butikker med et rikholdig utvalg av pornofilmer og sexleketøy – attpåtil med klubb i kjelleren der par kan bytte partnere med hverandre – er en lett gjennomskuelig kommunikasjonsstrategi. Det kan godt være at Tom Ketil Krogstad greier å holde både forretning og klubb innenfor de grensene lover og reguleringsplaner setter. Samtidig er det all grunn til å håpe at prosjektet hans i Pedersgata mislykkes – både av hensyn til beboerne i St. Hans Gården, andre naboer og ikke minst det spenstige, internasjonale miljøet strøket står for.

Statsråden og fellene

Solveig Horne brukte store deler av sin første statsrådsdag til å kjenne på det uvirkelige ved å være regjeringsmedlem. «Som en popstjerne,» sa Horne til RA før hun fikk fortiden i fleisen.

Først var det denne tweeten i 2010: «Lurer på om det er helt greit at barnehagene leser homoeventyr for små barn?» Torsdag formiddag var den ellers stillferdige statsråden toppsak på VG Nett fordi hun uttalte «jentene har et ansvar for hvilken situasjon de setter seg i» da hun ble intervjuet av NRK i 2011 om voldtekt.

Hornes uttalelser er alt annet enn kloke, spesielt med tanke på at hun også var en framtredende politiker da ordene falt. Selv om en del organisasjoner lever av å bli fornærmet for det minste, er disse dagers konfrontasjoner en del av lutringen ferske statsråder må gjennom. I det sterkt korporative Norge, der organisasjonene har mye makt og toppolitikere som vil overleve må forholde seg til dem, er denne jakten på fortidens dumme uttalelser standard prosedyre. Solveig Horne er sikkert ikke homofob eller islamofob – nettopp derfor er det fornuftig å imøtegå kritikken. Ellers blir sitatene hengende der i resten av Sola-kvinnens statsrådsperiode.

Alle regjeringer har et svakt punkt, og det er denne testen som pågår nå. Pressens jakt på uttalelser må også holdes opp mot hvilken politikk statsråder egentlig står for. Er upassende politiske meninger og fortidens uttalelser noe de kan legge fra seg fordi Erna ringer? Eller Jens? Sigbjørn Johnsen har også tråkket kraftig i fellen fra fortiden. 12. februar 2008 skrev fylkesmennene Sigbjørn Johnsen og Matz Sandman en kronikk der de foreslo å «legge dobbeltspor over hele Østlandet» og å gjøre Jernbaneverket om til statsforetak eller aksjeselskap. Budskapet i Aftenposten-kronikken til Ap-profilene var at vei- og jernbaneutbygging havner i bakleksen fordi det er en årlig kamp om penger i statsbudsjettene. Altså omtrent det samme som samferdselsminister Ketil Solvik-Olsen (Frp) har sagt de siste årene.

Høsten 2009 ble Sigbjørn Johnsen finansminister igjen, og kom veldig plutselig på andre tanker om bygging av jernbane og veier. Flere venter nok i spenning på hvilken mening Johnsen har i dag når han er tilbake som fylkesmann i Hedmark? Det er stor forskjell på tvitre 140 tegn og å skrive kronikker i Aftenposten, eller for den saks skyld innlegg i nettavisen E24. På sistnevnte nettsted har Sylvi Listhaug kalt landbruket for et «kommunistisk system». Lett å slenge ut for en opposisjonspolitiker i Frp, men som landbruksminister har Listhaug et problem. Store deler av onsdag ettermiddag og kveld brukte hun til å svare «samarbeidsavtalen» da journalister konfronterte henne med kommunistuttalelsen. Solveig Horne kommer trolig gjennom mediestormen, men Sylvi Listhaug begynner med poengtrekk. Landbruksministeren bør svare skikkelig for seg hvis hun skal få med seg vårens jordbruksoppgjør.

Skolenes ferietyranni

Foreldrene blant oss begynte å hylle normaliteten i tilværelsen. Barna var tilbake på skolene sine, det var full gang på treninger og fotballkamper, det var lekser og det er høst. Sommerukene med foreldre og barn på hver sin planet var over. Foreldre har som kjent stort sett fem ukers ferie som skal fordeles over hele året, mens skoleelever har

åtte ukers sommerferie og vinter-, påske- og juleferier som strekker seg over mer enn én måned i skoleåret 2013/2014. Legg til denne ukens komplett uforståelige høstferie, og skole-elever har snart tre ganger mer fri enn foreldrene i løpet av kalenderåret. Da er de såkalte planleggingsdagene holdt utenfor. Skoler og barnehager er nemlig de eneste virksomhetene i Norge som kan stenge ned fordi de ansatte skal bruke noen timer på planlegging.

Det er ingen logikk i at halvannen måneds skolegang er så krevende at skoleelevene allerede nå trenger en ukes ferie for å komme til hektene. Høstferien som oppsto som en potetferie, er blitt til en Playstation-ferie. Akkurat når de velsignede hverdagsrutinene begynner å sitte igjen, skal foreldre og barn tilbake til feriekabalene der unger som ikke er i alene hjemme-med-Playstation-alder skysses mellom SFO-er og besteforeldre.

VG har for tiden en god føljetong om familiestress gående, der avisen tok utgangspunkt i bloggen til den tidligere RA-journalisten Marte Frimand-Anda. Det er mange blogger der ute om det tilsynelatende perfekte familielivet, men Frimand-Andas blogg Casa Kaos er trolig den eneste ærlige. Frilansjournalistens beskrivelse av en virkelighet der hverdagens gjøremål frontkolliderer med krav om et perfekt ytre, er kostelig lesning som bør inngå som vedlegg neste gang skolerutene settes opp. Barn skal gå på skole for å bli dugende samfunnsborgere, men mangelen på synkronisering mellom barnas hverdag, familieliv og yrkesliv fører til at det er flere enn familien Frimand-Andas hjem som innimellom blir Casa Kaos.

Nasjonaløkonomien er avhengig av at kvinner er i arbeidslivet. Med noen få, sære unntak er det politisk enighet om at høy kvinnesysselsetting ikke bare er et gode av likestillingshensyn, men også samfunnsøkonomiske. Kravet om høy yrkesdeltakelse blir møtt på noen felt i familiepolitikken, spesielt gjennom den etter hvert barberte pappapermen. Den manglende synkroniseringen er mest synlig i forholdet mellom hjem og skole. Ikke bare gjennom elevferier mens resten av samfunnet forventes å være på jobb, men også ved at skolehverdagen er deltids. Der voksne arbeidstakere er bevisste på skillet mellom jobb og fritid, er en skoleelevs tid i flyt. Ungene slippes hjem fra skolen mens foreldrene har timer igjen på jobb, og da byr dagen på organisert fritid og enda mer skolearbeid i form av lekser.

Erna Solberg siterer ofte Gro Harlem Brundtlands «alt henger sammen med alt». Nemlig!

Taperne ved tastaturet

Sosiale medier som Twitter og Facebook har åpnet tradisjonelle medier og politikken på en måte som var utenkelig for ti år siden. Før studenten Mark Zuckerberg lanserte nettstedet i 2004, hersket meningshierarkiet. I dag kan vi klage på at politikerne har et spekklag av rådgivere og kommunikasjonseksperter rundt seg. Samtidig har det aldri vært lettere å få politikerne i direkte tale.

En politiker som skal framstå som moderne og håpe på gjenvalg, må være til stede som seg selv på sosiale medier. Takket være Twitter og Facebook må politikere og redaktører svare for seg på spørsmål fra dem som før var på avstand som «velgere» eller «lesere». Tidligere kunne en lederartikkel pådra seg et og annet leserbrev som kunne gjemmes vekk langt bak i avisen. I dag kan den samme lederen dissekeres i dagevis uten redaktørstyring.

Sosiale medier er sterkt demokratiserende, og krever mer av dem som tidligere monopoliserte meningsdannelsen. Det er en ny demokratisk virkelighet når hvem som helst kan gå i rette med en politiker på nettet – og få svar. Den store og groteske baksiden er når debatten snus fra å være ytring til hets, kvinneforakt og rasisme. Det står nemlig respekt av bystyrepolitikeren Marcela Molina (SV) når hun tar folk på alvor og involverer seg i politiske debatter på Twitter eller Facebook. Før helgen engasjerte Molina seg i en debatt om det nye KRLE-faget og pappaperm – to temaer som de borgerlige partiene har heist høyt på dagsorden i det siste. En anonym Twitter-debattants svar til Molina var «Sorry, gidder ikke mer diskusjon med dissende feite geléklumper fra andre verdensdeler som forteller oss nordmenn rette ting».

Heldigvis har Marcela Molina styrke nok til å stå opp mot nettmobbere av dette primitive slaget. Nettmobbing er forsøk på knebling – som regel utført av anonyme menn med svakt selvbilde. Historieløsheten får en ekstra dimensjon når hetsen går ut over en person som måtte flykte fra det fascistiske regimet i Argentina da hun var barn, og som gir sitt nye hjemland mye tilbake ved å jobbe med politikk og faglige rettigheter.

Bør nettrollene ties i hjel, eller kan det være klokt å trekke dem ut i sollys og håpe at de sprekker? Avisenes kommentarfelt er underlagt moderering og kontroll, mens de sosiale mediene som kjent er redaktørfrie. Konsekvensene av netthets kan være en forsøpling og innsnevring av demokratiet. Spesielt kvinner som er engasjert i den offentlige debatt, løper en uakseptabel risiko når de utsettes for kjønnshets. For engasjerte kvinner med en annen bakgrunn enn norsknorsk – med Marcela Molina og Hadia Tajik som gode og aktuelle eksempler – blir belastningen dobbel.

Det beste forsvaret for ytringsfriheten – også den på Twitter og Facebook – er å la ofrene for netthets vite at de ikke skal slåss alene mot dumheten og små menn med tastatur.

Replikkpanikk i bystyret

Ordfører Christine Sagen Helgø startet mandagens bystyre på en kryptisk måte. Utenfor dagsorden og uten å tillate debatt, ba hun bystyrets medlemmer dempe konfliktnivået. «Jeg har fått tilbakemelding fra gruppelederne om at flere representanter i bystyret synes det er ubehagelig å gå på talerstolen, blant annet på grunn av måten man blir satt på prøve med hensyn til kunnskap», ble ordføreren sitert på i tirsdagens RA. Siden vi var 97.558 stemmeberettigede i Stavanger ved forrige lokalvalg, er det lett å slå fast at vi er 97.458 ikke-gruppeledere som ikke aner hva ordføreren snakker om.

Det er temmelig spesielt å høre en ordfører fra kunnskapsløftpartiet Høyre klage over at folkevalgte blir satt på prøve «med hensyn til kunnskap» når de er på talerstolen. Høyre er som kjent tilhenger av at barn skal settes enda sterkere på prøve i grunnskolen, blant annet med karakterer fra femte klasse. Da kan vi vel kreve at en politiker som holder et innlegg i Stavanger bystyre blir spurt ut av andre bystyremedlemmer gjennom replikkvekslinger? Eller er krenkbarhetsnivået blant politikerne så lavt at kunnskapsmangelen deres ikke må bli avslørt?

Takt og tone i politiske forsamlinger er en del av den politiske kulturen. I Stortinget er reglementet kanskje så i overkant strengt at det bidrar til den labre interessen det er for debatter i nasjonalforsamlingen. I Stavanger bystyre er det heller ikke tvil om hvor grensene for saklighet går og hvem representantene skal henvende seg til (ordfører – ikke hverandre). Det problematiske ved ordførerens appell er at den var eksempelfri, ikke-diskutabel og dermed hengende i det blå.

Christine Sagen Helgø henviser bystyret og velgerne til å gjette hva det er hun misliker. Er det representantenes bruk av Twitter som irriterer nå igjen? Hvis det er lavt kunnskapsnivå hos enkeltpolitikere som er flaut å få avdekket – hvordan skal da replikkene stilles for ikke å sette representanter i forlegenhet? Er det himling med øynene, hoderisting og annet kroppsspråk ordføreren og gruppelederne misliker?

Uten debatter forvitres politikken til byråkrati og knusktørre sakspapirer. Uten innlegg – som ofte er forberedte – og replikker – som er spontane – mister politikken liv, farge og smak. Det er nesten opplagt at noen politikere behersker talerstolen bedre enn andre og bruker replikker til å teste ut motstanderens standpunkt. Å bli tatt på kunnskapsløshet er selvsagt ubehagelig for den det går ut over, men formålet med ordveksling er å få en best mulig politikk gjennom verbal konfrontasjon.
Det er ille hvis enkelte representanter vegrer seg mot å stige opp på bystyrets talerstol fordi de kan få replikkpanikk. Ordførerens medisin blir likevel feil hvis folkevalgte skal unngå å bli testet for sine kunnskaper. I stedet bør gruppelederne og andre erfarne politikere sørge for at deres representanter kan sakene bedre og tåler å få replikker mot seg.