Viser arkivet for april, 2012

Når staten må sponses

Torsdagen var en merkedag for de av oss som ferdes på veiene på Nord-Jæren. Det blir en ordning på køene til og fra Risavika – ett av regionens og landets viktigste områder for næringsliv og logistikk. Gratulasjonene må gå til de 27 bedriftene og pådriverne i Næringsforeningens ressursgruppe som sørger for pengeinnsamling til Vegvesenet. Det er nettopp innsamling til en statsetat det er snakk om. Statens vegvesen har foreløpig ikke penger å bruke til Transportkorridor Vest – en vei som er ekstremt viktig for at bedrifter skal få vokse og arbeidsplassene yngle. Bedrifter som Sola Betong og mange andre låner heller ut penger til Vegvesenet enn å risikere å stampe i kø for mange millioner kroner i året.
Gårsdagen var en merkedag av andre grunner også. Samtidig som det ble markert at kanskje så mye som 15 millioner er samlet inn, sto finansminister Sigbjørn Johnsen på Stortingets talerstol for å forsvare den ikke uviktige delen av regjeringens samferdselspolitikk som dreier seg om penger. Ketil Solvik-Olsen (Frp), hadde en lett jobb med å sende Sigbjørn Johnsen ut på glattisen. Finansdepartementet holder hardt på prinsippet om at veimidler skal føres over statsbudsjettet, et veifond er ikke etter Johnsens smak. Begrunnelsen er god nok, den. Det som går inn og ut av statsbudsjettet er underlagt politisk styring og kontroll, og regjeringen vil nødig gi fra seg redskaper som er nødvendige for å styre den økonomiske politikken.
Prinsippet er likevel hullete som veier om våren. Staten eier en rekke selskaper som foretar store manøvre som ikke kommer fram i statsbudsjettet, som for eksempel investeringer i Nordsjøen, vindkraft og andre gode tiltak. Før Sigbjørn Johnsen ble finansminister igjen, satt han som fylkesmann i Hedmark og foreslo at Statens vegvesen skulle få samme rolle som statsaksjeselskapet Avinor slik at viktige veioppgaver lettere kunne løses.
Resultatene av Johnsens og regjeringens firkantede holdning, viser seg tydelig i Sola. Mens flyplassen så å si er i kontinuerlig utbygging i regi av staten for å tilpasse seg flere passasjerer, har den samme staten sviktet i forhold til veksten i Risavika noen kilometer unna. Næringslivet og kommunene har satset så det holder, mens Vegvesenet altså må sponses av næringslivet for å tilpasse veinettet.
Finansministerens nåværende argumenter er blant annet at veiene i motsetning til Statoil ikke er inntektsbringende. At det ikke går en direkte pengestrøm fra veinettet i Risavika til statskassen er korrekt, men vi trodde at Sigbjørn Johnsen så sammenhengen mellom næringsliv, arbeidsplasser og skatteinntekter?

Tilregnelighet og uenighet

Den andre sakkyndigrapporten om Anders Behring Breivik konkluderte stikk motsatt av den første ved å erklære tiltalte tilregnelig. Terje Tørrissen og Agnar Aspaas konkluderer med at Breivik verken var psykotisk, bevisstløs eller psykisk utviklingshemmet i høy grad da han drepte for fote 22. juli. Diagnosen paranoid schizofreni som Torgeir Husby og Synne Sørheim først stilte, er imøtegått på en måte som avdekker total faglig uenighet. Er denne uenigheten et tegn på at rettspsykiatrien er i krise, eller har «skutt seg selv i hodet», som en kommentator så umusikalsk skrev?
Psykiatri er som jussen ingen eksakt vitenskap. Det er et fag innen medisinen, men det er verre å måle seg fram til psykiatriske diagnoser enn å finne somatiske lidelser ved hjelp av stetoskop og blodprøver. Psykiatrien har sitt vitenskapelige begrepsapparat og sine metoder, men mangelen på målbarhet åpner for fortolkninger. Av den grunn bør det ikke overraske at det til og med blant landets mest erfarne rettspsykiatere er uenighet om Breivik.
Fordelen for psykiaterlaget Tørrissen og Aspaas er erfaringsgrunnlaget. De to har prøvd å unngå å la seg påvirke av Breiviks oppfatning av den første rapporten. Tørrissen og Aspaas har lagt vekt på å danne sine oppfatninger uavhengig av hverandre, samtidig som de har oppsøkt motforestillinger. Denne kontradiktoriske måten å jobbe på ser ut til å være en forskjell mellom andre og første psykiaterrapport.
Det er takket være den offentlige debatten – ikke påtalemyndigheten – tingretten gikk med på en alternativ utredning. Mens Husby og Sørheim sto fast på paranoid schizofreni, slet andre psykiatere og menigmann med å forstå hvordan en alvorlig syk mann kunne utføre et så nitid planleggingsarbeid som han gjorde i forkant av 22. juli. Den første rapporten ble også kritisert for å stemple ekstreme holdninger som syke.
For pårørende og overlevende er tvungent psykisk helsevern blitt sett på som om Breivik fratas alt ansvar for handlingene, mens tiltalte selv har oppfattet en psykiatrisk diagnose som en krenkelse. Å ønske Breivik bak lås og slå – og ikke i tvungent helsevern – er en forståelig forventning. Selv om hatet mot en massemorder er naturlig og til å fatte, blir det korttenkt å slå fast at rettspsykiatrien dermed er i krise. Faglig uenighet er standarden i ikke-eksakte disipliner som psykiatri og juss, men det er hvordan uenigheten håndteres gjennom kontradiksjon, anker og alternative rapporter som sier noe om hvorvidt Breivik-saken håndteres korrekt. Det faretruende er hvis én mann – riktig nok den verste drapsmannen i nyere historie – får oss til å vrake rettsstatlige prinsipper.

Tøff tone mot "naving"

Skriverier om ungdommer som bevisst bruker Nav til å finansiere et friår, har startet en debatt om hvem som er verdige offentlig hjelp. Debatten om arbeidsledighetstrygd, sosialstøtte og uføretrygd er helt nødvendig, og det er en selvfølge at misbruk må slås hardt ned på. Debatten blir derimot overforenklet når Høyre-leder Erna Solberg truer med sosialhjelp til 70 kroner dagen for dem som sier nei til et jobbtilbud. Høyre-lederen har muligens behov for å finne fram Jern-Erna etter å ha vært vel myk noen år, men problemet med «naving» og for mange som stiller seg utenfor arbeidslivet, løses ikke med pisk alene.

I dagens RA beskriver Nav-direktør Truls Nordahl den tøffe virkeligheten mange unge møter i oljefylket Rogaland. I et samfunn med skyhøye boligpriser og store krav til spesialisering og utdannelse, er det stadig flere unge som faller så til de grader utenfor at de blir uføre. Unge uføre i alderen 18–29 år utgjør 4,3 prosent av alle uføre i fylket – hvilket er høyere enn landsgjennomsnittet på 3,0 prosent. Det bekymringsverdige er stigningen i antallet unge uføre. 60 prosent av de unge uføre her i fylket har en psykiatrisk diagnose – et tall som også er over landsgjennomsnittet.
Fra Nav-hold karakteriseres blandingen av rus og psykiatri som baksiden av medaljen i et ellers så vellykket og oljeblankt samfunn. Bildet som beskrives er en ung mann som dropper ut etter ungdomsskolen, har snudd døgnet, begynner med rus – og blir sendt ned til Nav av foreldrene når de har fått nok etter syv-åtte år. Uten jobberfaring og skolegang er disse ungdommene utestengt fra det meste.

Å true med 70 kroner dagen er lite treffsikkert. Erna Solberg får gjerne skremt enkelte systemsnyltere tidligere opp om morgenen, men hun gjør neppe situasjonen bedre for den store gruppen unge som omtales i dagens RA. Heldigvis er Nav Rogaland på sporet allerede – før Jern-Erna kom med sitt utspill. Nav vil nå samarbeide tettere med skoler, helsetjeneste, leger og foreldre for å gjøre forsøk på å finne løsninger.

Den politiske energien må først og fremst settes inn slik at store grupper får hjelp. Vi vet at antallet som dropper ut av videregående skole i Rogaland fremdeles er høyt, selv om politikerne har tatt tak i problemet. Å få ungdommer gjennom skolesystemet er det viktigste grepet som kan tas mot utestengelse fra yrkeslivet. Et annet grep som må vurderes er hvordan næringslivet kan oppmuntres til å ta inn personer som står utenfor arbeidsmarkedet – enten de er uføre eller går på sosialstønad. Norsk og særlig rogalandsk arbeidsliv er spesialisert, men mange bedrifter kan oppmuntres til å engasjere arbeidskraft som ikke nødvendigvis kan yte maksimalt.