Viser arkivet for mars, 2012

Ullent om Ullandhaug

Forfatter Tore Renberg har rett når han på sine vandringer i Stavanger sentrum etterlyser spor av UiS. Universitetet holder som kjent i hovedsak til på Ullandhaug, og det har av samlokaliseringsgrunner også lokaler i Bjergsted. I en ideell verden burde UiS ha ligget så sentralt som mulig, gjerne i Stavanger sykehus’ praktfulle lokaler som nå bebos av fylkeskommunen.

Grunnen til at lokaliseringsdebatten – i den grad vi kan kalle det en debatt – kommer opp igjen, er den åpenbare mangelen på studentmiljø i Stavanger. I Trondheim og Bergen er studentene i langt større grad en del av byens puls gjennom arrangementer som Uka og sentralt plasserte fakulteter og samlingsplasser. Bergen er på mange måter oppfyllelsen av drømmen om det sentralt beliggende universitetet – en drøm Oslo måtte gi opp da plassbehovet flyttet mesteparten av UiO til Blindern. Bergensernes universitet har vokst ut fra Naturhistorisk museum og spredt seg utover Nygårdshøyden, selv om den opprinnelige planen var å lage et vestlandsk Blindern sør i byen. Fordelen er den sentrale og attraktive plasseringen midt i byen, ulempen er at hele kvartaler av bergensernes fineste villaer er bygd om til kontorer.

Stavangers umodenhet som studentby henger sammen med at UiS er et pur ungt universitet som det vil ta tiår å modne. Den langsiktige strategien bygger på framsynte politikere og høyskolefolk som for 50 år siden pekte ut det store området på Ullandhaug som et framtidig universitetsområde. Etter vår mening er det en vakker, men ullen drøm. Det er også en avsporing å bruke krefter på andre lokaliteter enn dem Statsbygg allerede har reist på universitetsområdet. En flytting av universitetsfunksjoner til Våland løser ikke de strukturelle årsakene til at Stavanger har mye å gå på som studentby. Vi har ekstreme boligpriser som også skremmer studenter fra å leie her, og vi har et statlig opplegg for bygging av studentboliger som ikke inviterer med seg markedet. Infrastrukturen er langt fra god nok, og selv om mye har skjedd på UiS de siste årene er det større faglig bredde ved de etablerte universitetene.

På samme måte som det er gode eksempler på sentrumsnære universiteter av typen UiB og Karls universitet i Praha, finnes det utmerkede universiteter med campus godt utenfor bykjernene. Det er campustankegangen som er UiS’ ledestjerne, og følges den lenge og samvittighetsfullt nok, er vi sikre på at Stavanger også kan kalle seg en studentby. Det som trengs er intens utbygging av studentboliger i nærheten av UiS. Det trengs bedre infrastruktur og enda flere funksjoner på campus. Slik kan universitetet modnes og bygges videre.

Stavanger bystyre 2.0

Det merkes at en ny generasjon har inntatt bystyret i Stavanger. De fleste partiene gjennomgikk store utskiftninger etter høstens valg, og nykommerne har vitalisert lokaldemokratiet. I motsetning til eldre og mer satte representanter, er unge mennesker til stede på flere arenaer samtidig. De to siste bystyrene har glødet av debatt om hvorvidt representantene skal få bruke det sosiale mediet Twitter mens møtet pågår. Twitter er en mikrobloggtjeneste som kan brukes på smarttelefon, nettbrett eller PC, og har fått høy status som debattplattform blant politikere, journalister og andre samfunnsinteresserte.

Tvitringen blant bystyrepolitikerne kan angripes på mange måter. Ordføreren kan gjøre som Ap-representanten Olav T. Laake vil og forby tvitringen. Alternativet er å ta Twitter med det gode, i dette tilfellet invitere til en diskusjon om hvordan sosiale medier kan brukes til å revitalisere demokratiet. Det er gjort mange og dyre forsøk på å få liv i lokaldemokratiet, uten at deltakelsen i kommunevalg beveger seg mye over 60 prosent. Nåværende og tidligere toppolitikere i Stavanger har sittet i utvalg og kommet med utredninger – temmelig fånyttes. Sosiale medier er selvsagt ikke svaret på demokratiske problemer, men det vil være bakstreversk å forby et redskap som kan brukes til sanntidsdialog mellom politikere og velgere.

Vi forstår Laakes og andre politikeres irritasjon over forstyrrelser i bystyresalen. Det tar vekk konsentrasjon når representanter og andre sender lapper, hvisker til hverandre, henter kaffe, frukt og mineralvann, eller blar i aviser. Vi vil anta at slike bevegelser er mer forstyrrende enn en fredelig syssel som å taste en kort melding på Twitter. Og vi ser heller ikke vekk fra at enkelte velgere kan finne på å engasjere seg i bystyrets gjøren og laden når de finner ut at det går an å diskutere med politikerne underveis. Ap-veteranens bekymring bør med andre ord rettes mot forstyrrelser generelt i bystyret – ikke spesielt mot Twitter. Agget den eldre generasjon politikere bærer på skyldes nok like mye uvitenhet om et medium de åpenbart kan lite om. Det ligger i sakens natur at den som tvitrer faktisk må følge med i debatten for å skrive om debatten. Og ut fra hvilke politikere som er ivrigst på Twitter, har vi liten grunn til å tro at de ikke greier å følge med på to ting samtidig.

Det er forskjell på en rettssal og et politisk møte – det er ikke alle møter som krever full oppmerksomhet fra samtlige frammøtte hele tiden. Dette bør ordfører Christine Sagen Helgø ha i bakhodet før hun tar sin bebudede gjennomgang av hva som er lov og ikke lov i bystyret. Hun bør ikke forby en digital samtaleform som har virket demokratibyggende i mange land – og kanskje også i Stavanger?

Islamkritiker og polititopp

Sandnes har fått ny politistasjonssjef etter Odd Tveit Jørgensen, og en av byens mest profilerte stillinger er blitt gitt til Steinar Langholm. Utnevnelsen i seg selv er neppe kontroversiell – Langholms varierte bakgrunn som polititjenestemann og politijurist virker sterk. Problemet med Steinar Langholm er at han etter en rekke utspill som leserbrevskribent ikke er en politistasjonssjef for alle.

Bystyrene i Sandnes og Stavanger er fulle av eksempler på at personer fra politiet, dommerstanden og advokatmiljøet gjør en god jobb som politikere. I de siste periodene har Ap og KrF stilt med til dels profilerte politifolk som representanter, og de ser ut til å greie å balansere mellom rollene. Langholm – som er vararepresentant for Frp til bystyret i Stavanger – er i så måte i godt selskap. Det er heller ikke et problem at den nye politistasjonssjefen i Sandnes er kritisk til ekstrem islam og snakker høyt om det. Problemet er at kritikken hans hentes fra internettdebattenes dyp og framsettes med en argumentativ tyngde som veier enda mer fordi han har hatt framskutte jobber i politiet. Langholm søkte også på stillingen som visepolitimester i Rogaland politidistrikt.

Selvfølgelig signerer ikke Langholm med yrkestittel når han sender leserbrev til Aftenbladet, men navnet og posisjonene hans har vært kjent flere steder i fylket i årevis.
Blant påstandene politistasjonssjefen har kommet med i leserbrevs form er at beskyttede «dhimmier» (begrep brukt om kristne og jøder under muslimsk styre) har mindre rettigheter enn muslimer, mens «de ubeskyttede» skal drepes hvis de ikke konverterer til islam. I ett av leserbrevene spør Langholm: «Kan redaktøren si noe om hva som vil skje med oss om «Muhammads hær kommer tilbake», slik det trues med, ved at muslimene blir i flertall og tar styringen i Norge? Kan redaktøren i så fall utelukke at dimmi-ordningen på nytt blir innført, slik at alle ikke-muslimer enten blir drept eller redusert til andrerangs mennesker uten de mest elementære rettigheter …?»

Politiet får et problem når den nye politistasjonssjefen i Sandnes har profilert seg med ikke-dokumenterte synspunkter som er så aparte at de forutsetter et muslimsk flertall i Norge som vil drepe ikke-troende. Steinar Langholm skal ha lov til å ytre seg, men er han også muslimenes politistasjonssjef? De er riktig nok ikke mange – i Norge er den muslimske befolkningen på to prosent – og i likhet med kristne fundamentalister er det også få islamske fundamentalister blant oss.

En politisjef er avhengig av tillit fra alle etniske og religiøse grupper for å gjøre jobben sin. Akkurat der står Steinar Langholm i fare for å diskvalifisere seg selv.