Når Sp går på trynet

Senterpartiets evaluering av egen valginnsats ble tidligere i uken illustrert av nestleder Ola Borten Moe – som med sin solide blåveis ga tittelmakerne årets muligheter. Nei, det var ikke Liv Signe, men stormen Ivar som sendte Ola på trynet ned i en grøft – for øvrig det samme stedet partiets egen evalueringskomité har jobbet fra.

Rapporten er typisk Sp, også kjent som det politiske partiet ved siden av Ap som har best grep på det organisatoriske. Evaluatorene er sitert på at partileder Liv Signe Navarsete virket uforberedt i valgdebatter, samtidig som hun stilte med høye skuldre. I Senterpartiet har tradisjonen vært brede og ikke høye skuldre, faste håndtrykk og kontroll på argumentasjonsrekken. Den kompromissløse kampen for treenigheten landbruk, distrikt og samferdsel har gjort Sp til en maktfaktor. I sin favorittposisjon på vippen mellom Ap og Høyre har Sp greid å slåss langt over sin vektklasse. Etter krigen har partiet vært på sitt høyeste rundt de to folkeavstemningene i 1972 og 1994. Etter EF-seieren fulgte enda en seier – riktig nok delt med SV-eren Berge Furre – da jamstillingsvedtaket mellom bønder og industriarbeidere ble vedtatt. Toppmålet ble nådd i 1993 med 16,7 prosent oppslutning i stortingsvalget da Anne Enger var dronning av Senterpartiet og EU-kampen.

Siden har det gått gradvis nedover til rekordlave 5,5 prosent i årets valg. De tunge endringene i Norge går Sp midt imot. Det blir stadig færre bønder, folk flytter fra distriktene til byene – og det blir verre og verre å finne de store sakene Senterpartiet kan kreve partieierskap til.
I sin selvpiskende evaluering begår Senterpartiet nesten et karakterselvmord. Miljø, eldre og samferdsel som valgkampsaker er fint det, men sakene floppet. I valgkampen var det ikke mat og miljø, men miljøet i Lofoten og Vesterålen som var på agendaen. Eldre er viktig, men temaet eies ikke av Sp. Samferdsel var hyperaktuelt i valgkampen, og temaet har vært holdt høyt oppe av profiler som Liv Signe Navarsete, Magnhild Meltveit Kleppa og Marit Arnstad. Trioen har delt på Samferdselsdepartementet fra 2005 til 2013, og etter to regjeringsperioder assosierer velgere flest statsråden på sektoren med en Sp-er. Selv om partiet unisont sluttet opp om samferdsel som hovedsak, ble det elendig betaling i form av nye velgere. «De økende forventningers forbannelse» rammet Sp ettersom andre partier hele tiden kunne by høyere. Når partiledelsen er forsuret og evnen til å bryte gjennom i riksmediene mangler, forundres ingen over at Sp er for nedadgående. Til og med Sps fremste sak ble skuslet vekk av Sp.

Håpet ligger delvis hos Sp selv, delvis i regjeringen. Hvis Sp får mobilisere mot Høyres kommunereformer, kan partiet i midten svinge seg opp til gamle høyder. Og hvis Sp skyver fram de unge kommunikatorene som Ola Borten Moe, Geir Pollestad og enda flere, kan det til og med hende at de finner veien opp av grøften.
Ola Borten Moe Foto: Cornelius Poppe, NTB Scanpix

Vist 562 ganger. Følges av 1 person.
Annonse