Dagens leder

Torsdagen var en merkedag for de av oss som ferdes på veiene på Nord-Jæren. Det blir en ordning på køene til og fra Risavika – ett av regionens og landets viktigste områder for næringsliv og logistikk. Gratulasjonene må gå til de 27 bedriftene og pådriverne i Næringsforeningens ressursgruppe som sørger for pengeinnsamling til Vegvesenet. Det er nettopp innsamling til en statsetat det er snakk om. Statens vegvesen har foreløpig ikke penger å bruke til Transportkorridor Vest – en vei som er ekstremt viktig for at bedrifter skal få vokse og arbeidsplassene yngle. Bedrifter som Sola Betong og mange andre låner heller ut penger til Vegvesenet enn å risikere å stampe i kø for mange millioner kroner i året.
Gårsdagen var en merkedag av andre grunner også. Samtidig som det ble markert at kanskje så mye som 15 millioner er samlet inn, sto finansminister Sigbjørn Johnsen på Stortingets talerstol for å forsvare den ikke uviktige delen av regjeringens samferdselspolitikk som dreier seg om penger. Ketil Solvik-Olsen (Frp), hadde en lett jobb med å sende Sigbjørn Johnsen ut på glattisen. Finansdepartementet holder hardt på prinsippet om at veimidler skal føres over statsbudsjettet, et veifond er ikke etter Johnsens smak. Begrunnelsen er god nok, den. Det som går inn og ut av statsbudsjettet er underlagt politisk styring og kontroll, og regjeringen vil nødig gi fra seg redskaper som er nødvendige for å styre den økonomiske politikken.
Prinsippet er likevel hullete som veier om våren. Staten eier en rekke selskaper som foretar store manøvre som ikke kommer fram i statsbudsjettet, som for eksempel investeringer i Nordsjøen, vindkraft og andre gode tiltak. Før Sigbjørn Johnsen ble finansminister igjen, satt han som fylkesmann i Hedmark og foreslo at Statens vegvesen skulle få samme rolle som statsaksjeselskapet Avinor slik at viktige veioppgaver lettere kunne løses.
Resultatene av Johnsens og regjeringens firkantede holdning, viser seg tydelig i Sola. Mens flyplassen så å si er i kontinuerlig utbygging i regi av staten for å tilpasse seg flere passasjerer, har den samme staten sviktet i forhold til veksten i Risavika noen kilometer unna. Næringslivet og kommunene har satset så det holder, mens Vegvesenet altså må sponses av næringslivet for å tilpasse veinettet.
Finansministerens nåværende argumenter er blant annet at veiene i motsetning til Statoil ikke er inntektsbringende. At det ikke går en direkte pengestrøm fra veinettet i Risavika til statskassen er korrekt, men vi trodde at Sigbjørn Johnsen så sammenhengen mellom næringsliv, arbeidsplasser og skatteinntekter?

Den andre sakkyndigrapporten om Anders Behring Breivik konkluderte stikk motsatt av den første ved å erklære tiltalte tilregnelig. Terje Tørrissen og Agnar Aspaas konkluderer med at Breivik verken var psykotisk, bevisstløs eller psykisk utviklingshemmet i høy grad da han drepte for fote 22. juli. Diagnosen paranoid schizofreni som Torgeir Husby og Synne Sørheim først stilte, er imøtegått på en måte som avdekker total faglig uenighet. Er denne uenigheten et tegn på at rettspsykiatrien er i krise, eller har «skutt seg selv i hodet», som en kommentator så umusikalsk skrev?
Psykiatri er som jussen ingen eksakt vitenskap. Det er et fag innen medisinen, men det er verre å måle seg fram til psykiatriske diagnoser enn å finne somatiske lidelser ved hjelp av stetoskop og blodprøver. Psykiatrien har sitt vitenskapelige begrepsapparat og sine metoder, men mangelen på målbarhet åpner for fortolkninger. Av den grunn bør det ikke overraske at det til og med blant landets mest erfarne rettspsykiatere er uenighet om Breivik.
Fordelen for psykiaterlaget Tørrissen og Aspaas er erfaringsgrunnlaget. De to har prøvd å unngå å la seg påvirke av Breiviks oppfatning av den første rapporten. Tørrissen og Aspaas har lagt vekt på å danne sine oppfatninger uavhengig av hverandre, samtidig som de har oppsøkt motforestillinger. Denne kontradiktoriske måten å jobbe på ser ut til å være en forskjell mellom andre og første psykiaterrapport.
Det er takket være den offentlige debatten – ikke påtalemyndigheten – tingretten gikk med på en alternativ utredning. Mens Husby og Sørheim sto fast på paranoid schizofreni, slet andre psykiatere og menigmann med å forstå hvordan en alvorlig syk mann kunne utføre et så nitid planleggingsarbeid som han gjorde i forkant av 22. juli. Den første rapporten ble også kritisert for å stemple ekstreme holdninger som syke.
For pårørende og overlevende er tvungent psykisk helsevern blitt sett på som om Breivik fratas alt ansvar for handlingene, mens tiltalte selv har oppfattet en psykiatrisk diagnose som en krenkelse. Å ønske Breivik bak lås og slå – og ikke i tvungent helsevern – er en forståelig forventning. Selv om hatet mot en massemorder er naturlig og til å fatte, blir det korttenkt å slå fast at rettspsykiatrien dermed er i krise. Faglig uenighet er standarden i ikke-eksakte disipliner som psykiatri og juss, men det er hvordan uenigheten håndteres gjennom kontradiksjon, anker og alternative rapporter som sier noe om hvorvidt Breivik-saken håndteres korrekt. Det faretruende er hvis én mann – riktig nok den verste drapsmannen i nyere historie – får oss til å vrake rettsstatlige prinsipper.

Skriverier om ungdommer som bevisst bruker Nav til å finansiere et friår, har startet en debatt om hvem som er verdige offentlig hjelp. Debatten om arbeidsledighetstrygd, sosialstøtte og uføretrygd er helt nødvendig, og det er en selvfølge at misbruk må slås hardt ned på. Debatten blir derimot overforenklet når Høyre-leder Erna Solberg truer med sosialhjelp til 70 kroner dagen for dem som sier nei til et jobbtilbud. Høyre-lederen har muligens behov for å finne fram Jern-Erna etter å ha vært vel myk noen år, men problemet med «naving» og for mange som stiller seg utenfor arbeidslivet, løses ikke med pisk alene.

I dagens RA beskriver Nav-direktør Truls Nordahl den tøffe virkeligheten mange unge møter i oljefylket Rogaland. I et samfunn med skyhøye boligpriser og store krav til spesialisering og utdannelse, er det stadig flere unge som faller så til de grader utenfor at de blir uføre. Unge uføre i alderen 18–29 år utgjør 4,3 prosent av alle uføre i fylket – hvilket er høyere enn landsgjennomsnittet på 3,0 prosent. Det bekymringsverdige er stigningen i antallet unge uføre. 60 prosent av de unge uføre her i fylket har en psykiatrisk diagnose – et tall som også er over landsgjennomsnittet.
Fra Nav-hold karakteriseres blandingen av rus og psykiatri som baksiden av medaljen i et ellers så vellykket og oljeblankt samfunn. Bildet som beskrives er en ung mann som dropper ut etter ungdomsskolen, har snudd døgnet, begynner med rus – og blir sendt ned til Nav av foreldrene når de har fått nok etter syv-åtte år. Uten jobberfaring og skolegang er disse ungdommene utestengt fra det meste.

Å true med 70 kroner dagen er lite treffsikkert. Erna Solberg får gjerne skremt enkelte systemsnyltere tidligere opp om morgenen, men hun gjør neppe situasjonen bedre for den store gruppen unge som omtales i dagens RA. Heldigvis er Nav Rogaland på sporet allerede – før Jern-Erna kom med sitt utspill. Nav vil nå samarbeide tettere med skoler, helsetjeneste, leger og foreldre for å gjøre forsøk på å finne løsninger.

Den politiske energien må først og fremst settes inn slik at store grupper får hjelp. Vi vet at antallet som dropper ut av videregående skole i Rogaland fremdeles er høyt, selv om politikerne har tatt tak i problemet. Å få ungdommer gjennom skolesystemet er det viktigste grepet som kan tas mot utestengelse fra yrkeslivet. Et annet grep som må vurderes er hvordan næringslivet kan oppmuntres til å ta inn personer som står utenfor arbeidsmarkedet – enten de er uføre eller går på sosialstønad. Norsk og særlig rogalandsk arbeidsliv er spesialisert, men mange bedrifter kan oppmuntres til å engasjere arbeidskraft som ikke nødvendigvis kan yte maksimalt.

Forfatter Tore Renberg har rett når han på sine vandringer i Stavanger sentrum etterlyser spor av UiS. Universitetet holder som kjent i hovedsak til på Ullandhaug, og det har av samlokaliseringsgrunner også lokaler i Bjergsted. I en ideell verden burde UiS ha ligget så sentralt som mulig, gjerne i Stavanger sykehus’ praktfulle lokaler som nå bebos av fylkeskommunen.

Grunnen til at lokaliseringsdebatten – i den grad vi kan kalle det en debatt – kommer opp igjen, er den åpenbare mangelen på studentmiljø i Stavanger. I Trondheim og Bergen er studentene i langt større grad en del av byens puls gjennom arrangementer som Uka og sentralt plasserte fakulteter og samlingsplasser. Bergen er på mange måter oppfyllelsen av drømmen om det sentralt beliggende universitetet – en drøm Oslo måtte gi opp da plassbehovet flyttet mesteparten av UiO til Blindern. Bergensernes universitet har vokst ut fra Naturhistorisk museum og spredt seg utover Nygårdshøyden, selv om den opprinnelige planen var å lage et vestlandsk Blindern sør i byen. Fordelen er den sentrale og attraktive plasseringen midt i byen, ulempen er at hele kvartaler av bergensernes fineste villaer er bygd om til kontorer.

Stavangers umodenhet som studentby henger sammen med at UiS er et pur ungt universitet som det vil ta tiår å modne. Den langsiktige strategien bygger på framsynte politikere og høyskolefolk som for 50 år siden pekte ut det store området på Ullandhaug som et framtidig universitetsområde. Etter vår mening er det en vakker, men ullen drøm. Det er også en avsporing å bruke krefter på andre lokaliteter enn dem Statsbygg allerede har reist på universitetsområdet. En flytting av universitetsfunksjoner til Våland løser ikke de strukturelle årsakene til at Stavanger har mye å gå på som studentby. Vi har ekstreme boligpriser som også skremmer studenter fra å leie her, og vi har et statlig opplegg for bygging av studentboliger som ikke inviterer med seg markedet. Infrastrukturen er langt fra god nok, og selv om mye har skjedd på UiS de siste årene er det større faglig bredde ved de etablerte universitetene.

På samme måte som det er gode eksempler på sentrumsnære universiteter av typen UiB og Karls universitet i Praha, finnes det utmerkede universiteter med campus godt utenfor bykjernene. Det er campustankegangen som er UiS’ ledestjerne, og følges den lenge og samvittighetsfullt nok, er vi sikre på at Stavanger også kan kalle seg en studentby. Det som trengs er intens utbygging av studentboliger i nærheten av UiS. Det trengs bedre infrastruktur og enda flere funksjoner på campus. Slik kan universitetet modnes og bygges videre.

Det merkes at en ny generasjon har inntatt bystyret i Stavanger. De fleste partiene gjennomgikk store utskiftninger etter høstens valg, og nykommerne har vitalisert lokaldemokratiet. I motsetning til eldre og mer satte representanter, er unge mennesker til stede på flere arenaer samtidig. De to siste bystyrene har glødet av debatt om hvorvidt representantene skal få bruke det sosiale mediet Twitter mens møtet pågår. Twitter er en mikrobloggtjeneste som kan brukes på smarttelefon, nettbrett eller PC, og har fått høy status som debattplattform blant politikere, journalister og andre samfunnsinteresserte.

Tvitringen blant bystyrepolitikerne kan angripes på mange måter. Ordføreren kan gjøre som Ap-representanten Olav T. Laake vil og forby tvitringen. Alternativet er å ta Twitter med det gode, i dette tilfellet invitere til en diskusjon om hvordan sosiale medier kan brukes til å revitalisere demokratiet. Det er gjort mange og dyre forsøk på å få liv i lokaldemokratiet, uten at deltakelsen i kommunevalg beveger seg mye over 60 prosent. Nåværende og tidligere toppolitikere i Stavanger har sittet i utvalg og kommet med utredninger – temmelig fånyttes. Sosiale medier er selvsagt ikke svaret på demokratiske problemer, men det vil være bakstreversk å forby et redskap som kan brukes til sanntidsdialog mellom politikere og velgere.

Vi forstår Laakes og andre politikeres irritasjon over forstyrrelser i bystyresalen. Det tar vekk konsentrasjon når representanter og andre sender lapper, hvisker til hverandre, henter kaffe, frukt og mineralvann, eller blar i aviser. Vi vil anta at slike bevegelser er mer forstyrrende enn en fredelig syssel som å taste en kort melding på Twitter. Og vi ser heller ikke vekk fra at enkelte velgere kan finne på å engasjere seg i bystyrets gjøren og laden når de finner ut at det går an å diskutere med politikerne underveis. Ap-veteranens bekymring bør med andre ord rettes mot forstyrrelser generelt i bystyret – ikke spesielt mot Twitter. Agget den eldre generasjon politikere bærer på skyldes nok like mye uvitenhet om et medium de åpenbart kan lite om. Det ligger i sakens natur at den som tvitrer faktisk må følge med i debatten for å skrive om debatten. Og ut fra hvilke politikere som er ivrigst på Twitter, har vi liten grunn til å tro at de ikke greier å følge med på to ting samtidig.

Det er forskjell på en rettssal og et politisk møte – det er ikke alle møter som krever full oppmerksomhet fra samtlige frammøtte hele tiden. Dette bør ordfører Christine Sagen Helgø ha i bakhodet før hun tar sin bebudede gjennomgang av hva som er lov og ikke lov i bystyret. Hun bør ikke forby en digital samtaleform som har virket demokratibyggende i mange land – og kanskje også i Stavanger?

Sandnes har fått ny politistasjonssjef etter Odd Tveit Jørgensen, og en av byens mest profilerte stillinger er blitt gitt til Steinar Langholm. Utnevnelsen i seg selv er neppe kontroversiell – Langholms varierte bakgrunn som polititjenestemann og politijurist virker sterk. Problemet med Steinar Langholm er at han etter en rekke utspill som leserbrevskribent ikke er en politistasjonssjef for alle.

Bystyrene i Sandnes og Stavanger er fulle av eksempler på at personer fra politiet, dommerstanden og advokatmiljøet gjør en god jobb som politikere. I de siste periodene har Ap og KrF stilt med til dels profilerte politifolk som representanter, og de ser ut til å greie å balansere mellom rollene. Langholm – som er vararepresentant for Frp til bystyret i Stavanger – er i så måte i godt selskap. Det er heller ikke et problem at den nye politistasjonssjefen i Sandnes er kritisk til ekstrem islam og snakker høyt om det. Problemet er at kritikken hans hentes fra internettdebattenes dyp og framsettes med en argumentativ tyngde som veier enda mer fordi han har hatt framskutte jobber i politiet. Langholm søkte også på stillingen som visepolitimester i Rogaland politidistrikt.

Selvfølgelig signerer ikke Langholm med yrkestittel når han sender leserbrev til Aftenbladet, men navnet og posisjonene hans har vært kjent flere steder i fylket i årevis.
Blant påstandene politistasjonssjefen har kommet med i leserbrevs form er at beskyttede «dhimmier» (begrep brukt om kristne og jøder under muslimsk styre) har mindre rettigheter enn muslimer, mens «de ubeskyttede» skal drepes hvis de ikke konverterer til islam. I ett av leserbrevene spør Langholm: «Kan redaktøren si noe om hva som vil skje med oss om «Muhammads hær kommer tilbake», slik det trues med, ved at muslimene blir i flertall og tar styringen i Norge? Kan redaktøren i så fall utelukke at dimmi-ordningen på nytt blir innført, slik at alle ikke-muslimer enten blir drept eller redusert til andrerangs mennesker uten de mest elementære rettigheter …?»

Politiet får et problem når den nye politistasjonssjefen i Sandnes har profilert seg med ikke-dokumenterte synspunkter som er så aparte at de forutsetter et muslimsk flertall i Norge som vil drepe ikke-troende. Steinar Langholm skal ha lov til å ytre seg, men er han også muslimenes politistasjonssjef? De er riktig nok ikke mange – i Norge er den muslimske befolkningen på to prosent – og i likhet med kristne fundamentalister er det også få islamske fundamentalister blant oss.

En politisjef er avhengig av tillit fra alle etniske og religiøse grupper for å gjøre jobben sin. Akkurat der står Steinar Langholm i fare for å diskvalifisere seg selv.

A-pressens nedsalg i TV 2 til Egmont for 2,1 milliarder kroner har vært den store nyheten i helgen. Etter oppkjøpet av Edda – som ennå ikke er godkjent av Medietilsynet – har det ligget i kortene at A-pressens salg av aksjer i TV 2 ville komme før eller senere. Signalene har vært der lenge – for de som har fulgt med. A-pressens strategi har vært og er å satse på nummer 1-aviser i lokalmarkedet, noe som til de grader ble understreket ved oppkjøpet av Edda-avisene før jul. Både TV 2s manglende plass i denne strategien og behovet for kapital for å finansiere Edda-kjøpet, gjør operasjonen til bortimot en ikke-nyhet.

I hvert fall for alle andre enn Trond Giske. Næringsministeren har brukt helgen til å spille overrasket over at danske Egmont har brukt sin forkjøpsrett til å handle resten av TV 2-aksjene fra sin mangeårige makker på eiersiden. Giske tar i bruk de sterkeste ordene i den verbale verktøykassen han disponerer som næringsminister; at arvesølvet selges ut av landet. Giske appellerer også til LO, som er den andre store eieren av A-pressen ved siden av Telenor. Mens LO-leder Roar Flåthen stiller seg bak A-pressens salg, murres det i Handel og Kontor og blant de konserntillitsvalgte i A-pressen, men påfallende nok ikke blant de TV 2-ansatte.

Egmont har brukt 20 år til å vise at de har langsiktige planer i TV 2 og vil kanalen vel. Ingenting tyder på at det danske medieselskapet – som har eierskap i 50 andre norske selskaper – over natten skulle bli en tyv av norsk arvesølv. Tvert imot tror vi eierskapet kan gjøre TV 2 bedre rustet til å ta de neste mediekrigene – som kjempes mot Google og Facebook. TV 2-sjef Alf Hildrum har gravd dypt i kassen for å få rettigheter til norsk og engelsk fotball de siste årene, og det er ingen grunn til å tro at rettighetsutgifter er for nedadgående. Når TV 2 blir en del av et nordisk mediekonsern med kompetanse på TV, innebærer dette at kanalen i Bergen kan tjene på et tettere samarbeid med andre TV-stasjoner. Selv om TV 2 har vært en sikker inntektskilde for sine norske eiere, har det vært vanskelig å se de såkalte synergieffektene. Og det er effekter av tett samarbeid mye dreier seg om i mediebransjen nå om dagen.

I likhet med LO-Flåthen tror vi Egmont heller bidrar til å sikre norske arbeidsplasser. Og det er her Giske bommer så fundamentalt når han snakker som en pamflett fra EU-striden i 1994. Når han spiller en overrasket og uinformert forsvarer av arvesølvet, må vi anta at den samme proteksjonismen viser seg neste gang for eksempel Schibsted kjøper seg opp utenlands? Mediekapitalen er – lik det eller ei – internasjonal. Det bør en næringsminister forholde seg til uten å ty til solospill som i helgen.

For tiende gang på fire år er det levert inn en overgrepsanmeldelse mot en taxisjåfør i Stavanger-regionen. «Taxivoldtekt» er blitt et lokalt begrep på et lokalt fenomen næringens ledere tar kritikkverdig lett på.

Når alle anmeldelsene bortsett fra én er rettet mot sjåfører fra Stavanger Taxi, er det ledelsens plikt å rydde opp. Passasjerer som setter seg inn i en taxi – kvinne eller mann, nordmann eller innvandrer – er nødt til å ha tillit til den som holder i rattet. At sjåførene kan kjøredelen av jobben sin er en selvfølge, at de også behandler kundene sine med respekt er like selvfølgelig.

Det er nesten grotesk og framfor alt overflødig å legge til at passasjeren også har et krav på ikke å bli voldtatt av taxisjåføren. Tillitsforholdet mellom passasjerer og sjåfører er nå tynnslitt etter nok en voldtektsanmeldelse, og det samme kan i høyeste grad sies om tilliten til ledelsen i Stavanger Taxi.

Ledelsen i regionens største taxiselskap forsikrer overfor Aftenbladet at det er tilfeldig at flesteparten av de anmeldte sjåførene er fra Stavanger Taxi. Det er ikke overraskende med tanke på hvilket selskap som er det dominerende på Nord-Jæren. I samme avis legger nestleder Arild Birkedal seg såkalt flat, men nekter samtidig for at det finnes en ukultur blant sjåførene tilknyttet selskapet. Hvis det ikke er ukultur at ni av ti voldtektsanmeldelser er mot Stavanger Taxi-sjåfører, hva er da ukultur? Å skylde på «tilfeldigheter» med så mange alvorlige anmeldelser mot ett og samme selskap er ikke holdbart.

Alle selskaper med problemer og sviktende omdømme trenger tydelige ledere. Da Telenor tidligere i år slet med mobilnettet fikk konsernsjefen refs fra alle kanter fordi han prioriterte private begivenheter utenlands. Det holdt ikke at Telenor sendte ut pressetalsmenn og underdirektører, like lite holder det at Stavanger Taxi lar styrenestlederen ta støyten i offentligheten. Toppledelsen i selskapet må ut og fram og vise til tiltak som er gjort tidligere og hva som skal gjøres framover. Slik situasjonen er i dag kan ikke kvinner som reiser alene i taxi i regionen føle seg trygge. Da snakker vi ikke om tilfeldigheter, men om krise. Og tillitskrisen gjelder ikke bare Stavanger Taxi, men samtlige selskaper som kjører i de fire Nord-Jæren-kommunene. De bør snarest søke sammen, gjennomgå sine rutiner og komme med troverdige svar.

Udådene som begås rammer ikke bare ofrene, men også den store majoriteten av taxisjåfører som er ærlige og skikkelige folk. Det er ille at noen få brodne kar ødelegger for hundrevis av personer som har taxikjøring som levebrød, og minst av alt behøver dårlige nyheter som skremmer vekk passasjerene deres.